Dette ble for alvor et markant trekk ved Stortingsvalget i 2005, og trenden har blitt ytterligere forsterket av nesten samtlige meningsmålinger frem til i dag, der den stabile tendensen er at mellom 60 og 70 prosent av velgerne i Troms nå foretrekker enten Ap eller Frp.
I Troms vil Ap og Frp også i år dra fordel av den nasjonale mediedramaturgien, med de to partiene i rollene som politiske hovedmotstandere.
Men i Troms utgjør Frp en ekstra stor utfordring for Ap. I Troms har Frp nemlig et enda mer solid grep om velgerne enn i resten av landet.
Av de sju faste mandatene fra Troms kan Ap og Frp – med maksimal uttelling - nå komme til å dele seks av dem mellom seg – tre mandater til hver.
I så fall kan Harstads Frp-varaordfører Hanne CS Iversen bli et nytt fjes på Stortinget fra høsten av, og gi Per Willy Amundsen og Øyvind Korsberg Frp-selskap på Troms-benken.
Men, og det er et stort men, Frp har tradisjonelt hatt en tendens til å gjøre det noe svakere på selve valgdagen enn på meningsmålinger.
Utsatte mandat
Både Høyres og SVs ene mandat er likevel utsatte, og et av dem kan faktisk gå tapt til en av de to store.
SV har de siste årene falt tilbake til en oppslutning på rundt 10 prosent i Troms, mens situasjonen er enda mer illevarslende for Høyre, der underlagstallene viser at særlig de unge ikke ser på partiet som et alternativ.
Men toppkandidatene hos både Høyre (Elisabeth Aspaker) og SV (Lena Jensen) kan komme til å dra fordel av olje og gass som hovedsak i den nordnorske valgkampen.
Der har begge partiene markert seg med tydelige standpunkter på hver sin ytterkant, i en sak der Ap, av taktiske hensyn, er unnvikende.
Mange i Troms har forventninger til olje- og gass aktivitet i framtida.
Av hensyn til de rødgrønne partnerne SV og Sp, kan ikke Ap være garantist for utvinning, for eksempel utenfor Senja. Det kan gi partiet vansker i løpet av valgkampen.
En joker
I 2005 kapret Kystpartiet 8,5 % av stemmene i Troms, og med daværende Karlsøy-ordfører Thor Tøllefsen på topp fikk partiet fikk for eksempel større oppslutning enn sentrumspartiene Sp, KrF og Venstre.
Denne gang vil ikke Kystpartiet være i nærheten av dette nivået. Men det er usikkert hvor de over 7000 Kystparti-stemmene vil ta veien. Uansett kan de tidligere Kystparti-stemmene bli en joker som bidrar til å påvirke mandatfordelingen i fylket.
Senterpartiet hadde sin storhetstid før og etter EU-kampen i 1994, da partiet var representert med både en og to mandater fra Troms. Selv om Irene Lange Nordahl er en ivrig og aktiv politiker, er det også i år svært lite sannsynlig med direkte Sp-mandat fra Troms.
Sammen med Venstres Roar Sollied og KrFs Mariam Rapp må Lange Nordahl håpe på politisk Lotto-premie – altså et utjevningsmandat.
Profilerte politikere
Troms har tradisjonelt hatt svært få stortingspolitikere med nasjonal gjennomslagskraft. Men flere har brutt ut av en anonym tilværelse i den siste perioden.
Både Anne Marit Bjørnflaten (justis), Elisabeth Aspaker (justis) og Per Willy Amundsen (innvandring og integrering) har oppnådd å bli profilerte og dyktige sektorpolitikere.
Men det er ikke typiske ”nordnorske saker” de markerer seg på (kommuneøkonomi, samferdsel, fiskeri, olje og gass).
Dermed er det ikke sikkert at velgerne vil belønne dem i større grad en for eksempel den relativt usynlige Bendiks Harald Arnesen (Ap), som topper partiets stortingsliste i Troms for tredje gang på rad.
Arnesens styrke er den løpende kontakten med partiorganisasjonen lokalt – kvæfjordingen er en stortingsmann av den gamle skolen som arbeider i det stille for sitt distrikt. Han er nå klar for sin fjerde periode på Stortinget, uten at mangelen på medieoppmerksomhet plager ham nevneverdig.
