– Hvorfor var det jeg som måtte være homofil?

«Jeg husker at jeg sto foran speilet og tenkte: Hvorfor er du homo? Hvorfor akkurat meg? Hvorfor, av alle menneskene på jorda, var det jeg som måtte være homofil?»

Ordene tilhører blogger Sigurd Jakola. I fjor sto han fram med legningen sin i den lille hjembygda i Finnmark.

Men ordene kunne like gjerne vært Vigdis Bunkholdt (76) sine ord for 60 år siden.

De to kjenner ikke hverandre. Nei, de har faktisk aldri hørt om hverandre. De bor langt unna hverandre og det er ikke engang sikkert at de har så mye til felles heller.

Vel, én ting har de til felles: De har begge vært gjennom det mange nordmenn har gjort både før og etter dem. De har vært gjennom «den dagen».

Da homofili var en diagnose

Oslo, 1954. 17 år gamle Vigdis vet at det er noe annerledes med henne.

Men det gjør ikke livet lettere å lese bispebrevet som kommer ut dette året, hvor homofile handlinger fordømmes og karakteriseres som perverse og syndige.

Allerede tidlig i tenårene snikleser hun i leksikon etter mer informasjon om hva det ville si å være interessert i samme kjønn.

Hun er heldig. Livet hennes på vestkanten av Oslo går videre. Hun fortrenger det ikke, men det er så mye annet å tenke på – musikken, idretten, gymnaset, og alle vennene.

Legningen får liksom ikke noen stor plass i livet hennes.

– Det ble ikke lagt til side og jeg forskjøv det ikke, men det fikk bare være der. Det var ingen usikkerhet om det og ikke noe trøbbel personlig om det heller, inntil jeg tok artium og startet å studere, sier hun i dag.

Og det er nå hun for alvor blir møtt med 50-tallets harde og brutale virkelighet.

Hun studerer psykologi og står ansikt til ansikt med sin egen diagnose – homoseksualitet.

Ja, homofili er en diagnose. Lærebøkene beskriver den psykiatriske lidelsen, og årsaksforklarer den med at homofile har farskomplekser, eller en dårlig mor.

– Mine autoriteter, altså mine lærebøker, var lite gunstige for meg på den tiden. Jeg syntes det var vanskelig, sier hun.

Som ung psykologistudent står hun altså overfor en usikkerhet rundt legningen. Skal hun forholde seg til det lærebøkene sier, eller det hun selv føler?

– Jeg var i tvil om hva det betydde for meg, og hvordan det kom til å arte seg framover. Jeg ble usikker på hva det skulle bety for livet mitt. Det plaget meg, sier hun.

• Se også: Homofil på 1950-tallet

– Hvorfor er det jeg som er homo?

Finnmark, 2009. Sigurd Jakola er i det gule huset i bygda Vestre Jakobselv hvor han er vokst opp, plassert på en bakketopp med utsikt over en av Norges mest kjente lakseelver, øst i Finnmark.

Mens moren sitter i stua og strikker og faren er ute i garasjen, som normalt, så stirrer Sigurd inn i speilet, som han har gjort så mange ganger tidligere de siste årene.

Han har egentlig visst det siden 4. klasse, da han først forsto at gutter var mer interessante enn jenter.

– Jeg var homofil før jeg visste hva det var. Det er sykt å tenke på at jeg som var så liten hadde den type tanker.

Årene går, og Sigurd blir større. Han får seg kjærester – jentekjærester. Men han vet alltid at han kun er sammen med dem for å skjule sin egen seksualitet.

– Folk måtte ikke få vite at jeg var homofil, det var tanken min fram til 10. klasse, sier han.

Det ligger et alvor i skuespillet.

– Når folk vitset om homofili mens jeg var til stede, ble jeg redd. Det gjorde jo ikke saken enklere. Vitsingen understreket jo bare at jeg var annerledes.

Han prøver å tvinge seg selv til å være hetero.

– Jeg var aldri usikker, men håpet det skulle gå over. I 6. klasse og opp til 8. klasse var det dager hvor jeg sto opp, så meg i speilet og sa: «Hvorfor er du homo? Hvorfor akkurat meg? Hvorfor, av alle menneskene på jorda, var det jeg som måtte være homofil?»

Han finner hjelp og informasjon. Ikke hos venner, familie, eller leksikon. Nei, ved hjelp av internett kommer han i kontakt med andre homofile. Homofile som blogger.

Sigurd har hele tiden fryktet hva som skal skje den dagen det kommer ut. Vennene på internett forteller ham hva han har i vente.

– Det å komme ut på et så lite sted er tungt. Det verste er å bli utstøtt av vennegjengen, mobbing på skolen, og tanken på å ende opp alene.

Noen ting forandrer seg

Oslo, 1973. Vigdis tror ikke dagen skal komme.

Hun bestemte seg allerede på 60-tallet. Spørsmålet var da om hun skulle leve alene, eller finne noen og ta konsekvensene av å stå fram som lesbisk.

Valget falt på det første: Å holde på hemmeligheten og leve alene.

På 60-tallet finner hun samhold i den hemmelige foreningen «Det norske forbundet av 1948», forløperen til det vi i dag kjenner som Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring.

Men samhold og samliv er to forskjellige ting.

– Mange var ulykkelige. De prøvde seg i forhold, og det var mye alkoholbruk og forhold som røyk. Jeg var klar i min beslutning. Jeg ville heller leve alene, forteller hun.

Men noen ganger forandrer ting seg.

Det finnes mange klisjeer om at kjærlighet bryter grenser eller flytter fjell. Vigdis Bunkholdt, som i dag arbeider som psykolog, bruker ikke den type begreper i sitt arbeid, men som person er hun farlig nær å innrømme at kjærligheten spilte en stor rolle – den løftet fjell.

De jobber sammen. Hun er sosionom og Vigdis er psykolog.

– Vi gikk fra å være kollegaer til å være kjærester.

Historien om hvordan det skjedde er privat, men fakta er at de har vært «lovlig» sammen siden 1973.

På et tidspunkt blir det også trygt å ta sjansen på å være åpen om det.

– Det var en sjanse jeg hadde hatt vanskelig for å ta tidligere. Du kan si at et så bra forhold og å være sammen med et så bra menneske krever i grunnen å si helt klart at «dette er bra for meg, og slik vil jeg ha det».

To år seinere bestemmer hun og kjæresten seg for å kjøpe hus sammen. Hun er i 30-årene, og «den dagen» er kommet. Dagen for å si det til familien.

Vigdis velger å være direkte. De setter seg ned hos søsteren og svogeren, og sier det rett ut: «Solveig og jeg har inngått partnerskap»

Så kommer gratulasjonene.

Hun får klem av søsteren, et godt håndtrykk av svogeren, og noen drammeglass fra familien som gratulasjon på partnerskapet.

Til tross for en konservativ familie, er takhøyden stor for dem.

For foreldrene er det annerledes.

– De døde for mange år siden. Min far ble noe ulykkelig da jeg fortalte det, men ikke bebreidende. Han håpet det skulle forandre seg. Min mor fikk aldri vite det.

– Hva tenker du om det?

– Det er greit. Det var en beslutning jeg tok ut ifra hvordan jeg kjente dem, og jeg ville ha gjort det samme i dag.

Vigdis sier i dag at til tross for at samfunnet forandrer seg, så forandrer ikke alle seg i takt med samfunnet.

• Les også: Flertall av fotballfans vil støtte homofile spillere

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Da de kom løpende

Finnmark, 2011. De springer mot ham.

Snøballen starter allerede å rulle den tårevåte natten da han bare er nødt til å fortelle det til moren.

Etter flere timer er øynene deres såre.

Det er på ingen måte planlagt. Kanskje det beste er om han venter med å si det? Til han har flyttet fra bygda? Det var i alle fall planen, før han nå må legge kortene på bordet overfor moren.

– Jeg var ikke forberedt på det. Jeg bare sa det enkelt: «Jeg er homofil»

– Hva tenkte du da?

– Altså, jeg har jo lest historier på forhånd om folk som blir utestengt fra familien, men det visste jeg at jeg ikke ville bli av hverken av mamma eller pappa.

Det kommer ikke som noen stor overraskelse.

Men det er ikke moren eller faren han har bekymret seg mest for i alle disse årene.

Under AUF-møtet denne marsdagen kommer tankene om å være seg selv helt ut og holdent.

Det slår ham. Han sitter på møtet og tekster med venninna si, Miriam. Han forteller det, og allerede der og da forstår han at de neste dagene kommer livet hans til å endre seg.

For noen ting forandrer seg.

Han sier hun kan si det til alle han kjenner.

Hun gjør det som ungdom på hennes alder har vunnet verdensmesterskap i tidligere, og bruker tomlene til å massedistribuere meldinger til alle hun kjenner.

Og så er dagen derpå der.

Fredag morgen, og skoleklokken ringer inn til første time «den dagen» i 10. klasse.

Han sparker til skolen, slik gutter og jenter i Finnmark gjør i mars, og de springer mot ham i skolegården.

Når Sigurd er trist eller har det er leit, så tenker han tilbake på dagene etter at han sto fram.

Han forteller at han svevde.

Han er usikker på hva som var det fineste: De 50 tekstmeldingene som kom inn med en gang fra familie og kjentfolk, da bestefaren, som aldri pleier å sende meldinger, sendte tekstmelding om at han var glad i ham, eller da vennene sprang mot ham, og overfalte Sigurd med klemmer og gratulasjoner i skolegården?

– Det var helt sykt, og noe jeg liker å tenke på, sier han i dag.

Den tunge døren

Norge, 2012. Er det lettere å stå fram som homofil i dag enn for 60 år siden?

Til og med Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er usikre.

– Om det har blitt bedre med årene vet vi ikke. Det er vanskelig å si noe sikkert om det i alle fall. Vi antar likevel at det er lettere å stå fram fordi det ikke lenger er forbudt, sier leder Bård Nylund.

LLH mener at til tross for at lover og regler har endret seg, så har ikke vi nordmenn nødvendigvis fått større takhøyde. Nylund mener det fortsatt er mye skam og stigma knyttet til å være homofil i dag.

– Vi opplever fortsatt svært ofte at folk tar kontakt med oss fordi de kommer i en krise når de oppdager at de selv er homofile. Vår hypotese er derfor at det nok er lettere å leve som åpent homofil og lesbisk i dag, men at prosessen med å erkjenne det overfor seg selv fortsatt er tung for mange. Ikke fordi det er fælt å være homofil, men fordi så mange forbinder så mye negativt med det, sier han.

Mer om hva Landsforeningen har å si om å komme ut som homofil i Norge i dag kan du lese her!

Vigdis Bunkholdt selv sier at til tross for 60 år med homokamp, så var noen ting enklere før. Man visste hvor man hadde folk.

– Det er et relativt tynt lag av toleranse i Norge i dag. Jeg tror ikke en skal bli forbauset om man skraper i den tynne fernissen, og finner at det ligger holdninger som ikke er spesielt positive. Så jeg tror ikke det er enklere å stå fram i dag, sier 76-åringen.

Hun mener det store spørsmålet er om en lar seg påvirke av det?

For Sigurd har det vært en god erfaring. Klart det også har vært tøft, for eksempel når det suser en bil forbi i hjembygda hans og ut fra et åpent vindu noen roper «homse» høyt, eller når barna i bygda påpeker at de synes han er ekkel.

Men det har vært bra å stå fram. Akkurat det er han sikker på.

– Jeg tror det hadde mye å si hvordan jeg var som person fra før av. Jeg har alltid vært rak i ryggen og ikke vært et offer. Og så har jeg hatt familie og venner rundt meg som har støttet meg, sier han.

Ut av skapet – inn i framtiden

Norge, framtid. Hva framtiden bringer er vanskelig å si. Mye arbeid er allerede lagt ned for å sikre rettigheter til homofile og lesbiske i Norge. Det kan yngre generasjoner av homofile takke pionerer som Vigdis, og mange flere med henne.

Sigurd er blitt 16 år, og har et ønske om å videreføre den hjelpen han selv fikk. Allerede har han blitt kontaktet av unge homofile gjennom bloggen sin. Homofile som ikke har stått fram – ennå.

Han er kanskje ingen psykolog, slik som Vigdis, men 16-åringen har erfaring. Han vet hvor viktig det er å snakke med andre som har vært gjennom det samme.

Noen ting forandrer seg, mens andre ting gjør det ikke.

Diagnose og forbud er kanskje borte, men fortsatt kvier mange homofile seg til dagen deres kommer.