Knapt halvannet år etter at idrettstyret og regjeringa torpederte Tromsø forhåpninger om OL, er ideen steindød.
Og dødsstøtet for OL fikk ingen politiske følger, det kan idrettslederne merke seg som fredag møtes til stormøte i Tromsø.
Det er ledermøte i Norges Idrettsforbund i Tromsø. Her skal man starte en ny diskusjon om vinter-OL. Erfaringene fra Tromsø kan være nyttig å ta med seg.
Ingen bryr seg
Det ble nærmest framstilt som om landsdelen var i fullt opprør da idretten og det politiske miljø vendte ryggen til Tromsø. Veldig sterke ord ble brukt.
Idrettspresident Tove Paule ble visstnok skjelt huden full, og ble pepret med sms-meldinger med kraftuttrykk fra illsinte nordlendinger. Så døde saken. Opprøret forduftet. Ingen bryr seg i dag. Selv ordfører Arild Hausberg har sluttet å fable om OL i Tromsø.
Lydig tjener
Strategi- og kommunikasjonssjef Roger Ingebrigtsen er nå en lydig tjener for ei regjering som aldri viste vilje for å kjempe for Tromsøs sak.
Tidligere sjef for OL-selskapet i Tromsø, Bjørge Stensbøl, skrev ei bok som ikke inneholdt en eneste nyhet om arbeidet han var med på.
Petter Rønningen er fortsatt pensjonist, og den siste styrelederen i OL-selskapet, Hans Olav Karde, er belønnet med verv i et nytt regjeringsoppnevnt nordområdeutvalg.
Overskudd på 30.000 kroner
Og regnskapet til OL-selskapet i Tromsø er gjort opp med et overskudd på 30 000 kroner - etter at det ble brukt ti-talls millioner kroner.
De ansatte i organisasjonene med kontor på Prostneset har fått seg jobber. Det eneste som minner om OL er et skilt utafor inngangsdøra til de tidligere kontorlokalene. Så sånn gikk nå det!
Og nordnorsk idrett har ikke høstet en eneste fordel av støtten til OL. Her kom det ikke noe kompensasjon.
Ingen fordeler
Politisk er det interessant å se litt nærmere på det som skjedde i forbindelse med OL-saka i Tromsø. Ingen politiske partier tjente noe på sin støtte eller motstand, bortsett trolig fra partiet Rødt i Tromsø.
Senterpartiet ville tapetsere landsdelen med OL-penger. Det hjalp slett ikke på oppslutninga til partiet i Tromsø.
I forrige runde, under Bondevik-regjeringa, var Trond Giske den fremste talsmannen for Tromsø.
Logret for Giske
Da han satt med makt og ansvar, var det lite støtte å hente. I Tromsø har det gjennom årene vært mange som logret for Giske, enten på nachspiel eller filmfestivalen eller på kafemøter.
Det gjaldt å holde seg inne med den mannen, trodde øyensynlig hans øyentjenere.
Men de fikk dårlig betalt. Giske var slett ikke Tromsøs mann, selv om han skyldte på at idrettsstyret sa nei på grunn av de høye kostnadene.
Uforpliktende ja
Til sammen ble et Tromsø-OL kalkulert til knapt 20 milliarder kroner i statlige utgifter.
Meningsmålinger viste flertall for OL-prosjektet i Nord-Norge. Det lød trolig for noen veldig forlokkende å få et slikt gigantarrangement til Tromsø. Men slike gallupsvar er jo veldig uforpliktende.
Også en mulig grunn til nordnorsk støtte kan skyldes arrogansen fra mange i Idrettsforbundet, der presidenten i golf-forbundet(!) ble en hovedtalsmann mot vinter-OL og infrastrukturopprusting i nord. Det irriterte mange.
Tromsø aldri samlende
Nei, Tromsø ble aldri noen samlende kandidat om å bli nasjonal søker-by.
Årsaken er trolig måten prosessen ble gjennomført på, der to byer satt igjen som taper. Maktpersonene i idretts-Norge aldri ble noen pådrivere for Tromsø.
Og viljen til å slåss for Tromsø falt jo også da de innleide tallknuserne kunne dokumentere at Tromsøs OL- budsjetter ikke ville ha holdt. Kostnadene ble lagt høyere.
Lite igjen
Nei, nordnorsk idrett har veldig lite igjen for kraftanstrengelsene og pengebruken for et vinter-OL.
Vi fikk ingen kompensasjon. Jeg tviler på at noen ansvarlige politikere eller idrettsledere igjen vil foreslå Tromsø som søker-by dersom Norge ønsker å delta i konkurransen om et nytt vinter-OL.
Til det er erfaringene for dyrekjøpte og gir liten gevinst.
Ikke på dagsorden
OL står ikke på den politiske dagsorden i nord.
Men idrettpolitiske spørsmål burde gjøre det.
Det er ganske utrolig at vi ikke ha fått en politisk storm mot forslaget fra staten om å endre reglene for tildeling av penger til idrettsanlegg. Her foreligger det forslag vil gjøre at Nord-Norge taper stort. Det burde ha vakt politisk raseri, mens Tromsø venter på å få OL - i sjakk om fire år.