Det er av sine egne man skal ha det. Og i dag fikk han virkelig all den hyllest har fortjener, Ole Danbolt Mjøs, på vei inn i pensjonistenes rekker. Søndag fyller han 70 år, og , til ære for hjerteprofessor Ole Danbolt Mjøs.
Men før de faglige kollegaer fikk plass på talerstolen, kom lovprisningene fra universitetets egne rekker. Og denne gangen var det ikke Nobelpriskomiteens leder, politikeren eller lederen i Kringkastingsrådet som ble hyllet: Det var universitetsrektoren, lederen for det medisinske fakultetet, pådriveren, entusiasten og mannen som kom nordover for å bygge opp det medisinske studiet i Nord-Norge som ble lovprist. Og det med store ord.
ALDRI NEI I HANS MUNN
-Kjære Ole! Du har alltid vært en JA-mann, sa universitetets rektor Jarle Aarbakke innledningsvis. Han mintes de tolv årene Mjøs satt i universitetsledelsen, mens Gudmund Hernes, daværende undervisningsminister sendte en strøm av studenter nordover til det som enda var ”det åpne universitetet”. 90-årenes finanskrise førte til et press på universitetene og Mjøs sa som alltid: - Ja! Send dei nordover! Eg skal ta vare på resurssane!
Den gangen universitetet ville utvide studenttallet på medisin, spurte Gro Harlem Brundtland hva det egentlig kostet å utdanne en lege i Norge. - Mykje, svarte Ole D Mjøs. Og så kom pengene! Og slik var det alltid med Ole, fortsatte rektor. - Når noen hadde et problem, gikk man til Mjøs’ sitt kontor. Og Ole hadde ett klart prinsipp. - Folk skal gå fra mitt kontor i bedre humør enn når de kom!
Noen ganger gikk de med løfter som det kunne være litt problematisk å sette ut i livet, fortsatte Aarbakke. Men man ble alltid hørt, og alltid sett.
VI ELSKER DINE 17. MAITALER!
Ole Danbolt Mjøs har alltid vært en mann med visjoner. – Du er en mann av store ord, fortsatte Borghild Roald fra det nasjonale rådet for spesialistutdanning av leger, – og vi simpelten elsker dine 17-maitaler! Du ser mennesker. Og du får oss til å se hverandre. En egenskap som bare blir viktigere og viktigere i vår travle verden.
Denne siden av Old D Mjøs ble også understreket av Harald Eriksen ved tannlegestudiet på Universitetet i Tromsø, der man en dag viste rundt unge utenlandske studenter som var på besøk. De kom fra blant annet fra Riga, Dresden, Paris og Cardiff. I korridoren møter de Ole D Mjøs som selvfølgelig stopper og slår av en prat. Alle de europeiske studentene kjente han igjen som leder for Nobelkomiteen og fredsprisutdeler. Og etterpå var de målløse: Tenk at han hadde stoppet opp for å snakke med dem! Men den som kjenner Ole Danbolt Mjøs, forundres ikke over dette. For slik har han alltid vært. En mann med et romslig hjerte som omfavner verden, enten han snakker om helse, etikk eller fredsstudier. Og ikke minst det siste har vært ett av Ole D Mjøs sine hjertebarn.
- Du har gjort Tromsø til et vindu mot den globaliserte verden. Du var så uomtvistelig den sterkeste kraften som skaffet oss et stortingsvedtak og siden et fredsstudium til Nord-Norge, sa Tone Bleie fra senteret for fredsstudier. - Viktigheten av dette kan ikke verdsettes nok i en verden som er så kompleks og så langt fra fredfylt som den er i dag.
DEN STORE FREDSMEKLEREN
-Men de som trodde at fredsmekleren Mjøs ble til i den perioden, tar feil, fortsatte dekan Olav Helge Førde på det medisinske fakultetet. – Noen av oss har vært her så lenge at vi husker de tidene da det var full borgerkrig rundt medisinerstudiet. Allerede den gangen kjente vi resepten. Løsninga var alltid å kalle på ”den store fredsmeklaren”. Og Ole ordnet alltid opp på kontoret sitt, fortsatte Førde. - Det var sjelden vi tok konfliktene i fakultetsstyret. De hadde Ole løst, allerede før vi satte oss i møte.
Ordet hjertevarme ble gjennomgangstema i hyllesten av den nå avtroppende professoren som har preget bybildet i Tromsø i 35 år. Han ble født på Stord og vokste opp i et kristent Vestlandsmiljø der han fra tidlig av lærte at man skal ta ansvar for verden og gjøre sin plikt. Men man skal gjøre det med optimisme og positiv entusiasme, noe som har kjennetegnet Ole Danbolt Mjøs i alle disse årene. Fra sidelinja innrømmer jeg gjerne at jeg av og til spør meg selv: Hvordan har han fått det til, alt sammen? Vi har sett han, igjen og igjen, foran kamera i sterk argumentasjon for en av sine mange hjertesaker og på talerstolen foran fredsprisvinnerne med sitt alltid karismatiske smil. Vi husker at han i en lang periode veivet med begge armene og insisterte på at Norsk Polarinstitutt måtte flyttes til Tromsø. Byen skulle være rasistfri sone. Her skulle det utdannes teologer. Gang på gang ville han noe. Og så fikk han det til.
-I rekken over mange kjente navn som ble uteksaminert fra Bergen Katedralskole, vil jeg gjerne tilføye Ole D Mjøs – eller Olé, sa professor Knut Rasmussen da han som første taler åpnet den medisinsk-faglige delen av dagens møte. Det har fått overskriften ”Heartbeat of the North”. Det er en bra tittel. Mjøs er en mann med et varmt hjerte, både for oss her nord og for en hel verden. Han satte nordområdene på kartet, lenge før den sittende regjering. Og han var alltid en fryd å ringe, som oppsøkende journalist.
- Pressen elsker Ole D Mjøs og Ole elsker media, konkluderte rektor Jarle Aarbakke i sin tale. Det er ingen dårlig omtale. Jeg tilslutter meg så gjerne i gratulantenes rekker. Og her er mange med meg.
Sylvi Inez Liljegren
