– Endelig framme i Trondheim!

De kom inn over Elgeseter bro, en fargerik flokk med norske flagg og slitte skosåler.

Den siste etappen måtte de brøyte seg fram melllom førsteårsstudenter fullt opptatt med slimete opptakprøver til sine respektive linjeforeninger.

Men endelig var de framme. De hadde greid styrkeprøven de la ut på fra plassen foran Stortinget mandag 15. august. Etter 633 kilometer og 27 overnattinger kunne de ta på Nidarosdomens vestfront.

– Snudd svakhet til styrke

Lørdag kl 1210 nådde Asylmarsjen2011 sitt mål, etter å ha fulgt den gamle pilgrimsleden opp gjennom Gudbrandsdalen.

– Da vi startet var vi svake etter å ha bodd i årevis på asylmottak eller i skjul for myndighetene, sier Dawit Wasihun, talsmann for de etiopiske asylsøkerne i følget.

Etter 600 kilometer har styrken vendt tilbake til både kropp og hode.

– Vi har overvunnet smerten etter lange dager til fots, og vi har vunnet over frykten for myndighetene, sier han med sterk overbevisning.

– Nå er vi psykologisk sterke. Nå kan vi klare alt!

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Vil bli synlige

De 40 uønskede asylsøkerne ville bryte opp fra en usynlig tilværelse, der de var stuet bort fra vårt synsfelt.

– Nå har vi møtt hundrevis av medmennesker. Vi har vist oss fram, og vi har vist hvordan regjeringens asylpolitikk virker, sier Babak Majed.

Forrige gang det skjedde, under vinterens sultestreik i Oslo Domkirke, ble halvparten sendt hjem ut av landet etterpå.

– Vi håper det ikke vil skje denne gangen, sier de fire talspersonene.

Vil takke alle

Underveis har de 40 papirløse vandrerne opplevd tidenes nedbørsrekord over Østlandet, men også endeløs gjestfrihet fra menigheter og politikere langs pilegrimsleden.

– Vi har møtt prester, politikere og lokalavisjournalister, men også vanlige folk. Alle har tatt vel i mot oss, sier Ehsan Amiri, en av åtte afghanske asylsøker ei gruppen.

Totalt har de 40 papirløse vandrerne fått overnatte i kirker og bedehus, i samfunnssaler og hos privatpersoner. Kun et par netter har de overnattet i telt, når de var milevis fra folk.

– Vi vil gjerne takke alle som har gitt oss mat og ly. Vi har sett så mange vakre mennesker og vakre hjerter, sier Dawit Wasihun.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Knytter varige vennskap

De 40 papirløse pilegrimene består av fire nasjonaliteter som vanligvis ikke har så mye felles, afghanere, iraner, etiopiere og kurdere, unntatt at de behandles dårlig av norske innvandringsmyndigheter.

Da fire nasjonaliteter bestemte seg for å aksjonere sammen, ble grunnlaget for nye vennskap lagt.

Underveis har ingen klaget. Ingen har kranglet. Alle har hjulpet hverandre, sier kurdiske Amir Kamir.

Søker beskyttelse og mening

– Vi kjemper for beskyttelse mot diktatur, tortur og krig. Men vi kjemper også for retten til å få bidra, sier iranske Babak Majed.

– Mange av oss har hatt faste jobber og betalt skatt i mange år, til vi fikk endelig avslag på våre søknader, og ble plassert i asylmottak.

Den mest rutinerte papirløse har jobbet og bodd i Norge i 17 år, ifølge gruppa.

Har ikke bolig

Etter 27 dager til fots opp daler og over fjell har de akkurat som de gamle pilegrimer nådd sitt mål; Nidaros.

Men i motsetning til middelalderens pilegrimer har de færreste av dem noe hjem å reise til etterpå.

– De fleste her har bare en seng på et asylmottak, sier tysknorske Beret Werner, som har stått for det meste av organiseringen av Asylmarsjen 2011.

Etter tre-fire dager i Trondheim er det mange som ikke vet hva de skal gjøre.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Sover på kirkebenker

Boligmangelen er faktisk akutt allerede fra i natt.

– I natt får alle skal få sove i den døgnåpne Vår Frue Kirke, sier studentprest Gyrid Gunnes.

Den 850 år gamle Vår Frue kirke er til daglig en åpen kirke for rusmisbrukere og bostedsløse.

For de neste nettene skal flokkens hjelpere prøve å ordne overnatting hos private.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Vandret i skyggenes dal

Da NRK møtte de 40 papirløse pilegrimene foran Vestfrontplassen var vi eneste medium der. Fraværet av riksmedienes interesse har vært påfallende for gruppa.

– Underveis har lokalavisene vært veldig interessert i oss, sier organisator Beret Warner.

– Men ingen riksmedier har brydd seg om disse 40 menneskene og deres historie.

– Det sier noe om hvor svakt disse menneskene står i samfunnsdebatten.