Jentene fra Hælsikes kvinnfolk framsto som trygge og rutinerte på scenen under premieren på fredag. Raske sceneskift, imponerende kostymeskift på utrolig kort tid, og stor grad av variasjon. Forestillinga som består av ei blanding med gamle slagere og nyskrevet materiale framstår som et verdig monument over hva jentegjengen har fått til siden starten i 1999.
Passer alle
Og la det være sagt med en gang – mesteparten av stoffet har allmenngyldig relevans uavhengig av om du er fra nord eller sør i landet.
Lattersalvene runget gjennom salen flere ganger i løpet av forestillinga, og jentene hadde nerve nok til å holde pausene slik at folk fikk flirt fra seg.
Noe smårusk
Timingen av replikkene, tilstedeværelse på scenen og trygghet i egne rollefigurer er med på å trekke opp helhetsinntrykket. Litt slurven diksjon på enkelte steder, litt langdryge veier fram til poengene og enkelte dialektale varianter som gjør noen få poenger vanskelig å skjønne om du ikke nordnorsk – alt dette blir bare smårusk i den store sammenhengen.
Legg til et utrolig godt samkjørt revyorkester under kyndig veiledning av kapellmester Petter Anthon Næss – og du har en pakke som tilfredsstiller de fleste.
Lange klappsalver
Uten å trekke fram enkeltnumre, må likevel Linda Lilleviks to prisbelønte tekster om ”Angrepillen” og ”Langtidsplanlegging” gis ekstra honnør. Godt skrevet – glitrende framført og helt på høyde med mye av det andre som presenteres på scenene rundt om i hovedstaden.
To ganger ble det klappet fram til bifall etter endt forestilling. Det burde kanskje si sitt.
