15 år siden operafjellulykken

Hopp til innhold

– Det første vi så var at flyvraket var ødelagt til det ugjenkjennelige. Det var mulig å se at det hadde vært et fly, men det var alt. Rundt om lå det menneskedeler, vi så ikke en eneste hel menneskekropp, sier Erlend Folstad.

I dag jobber han som markedssjef i Airlift, men på 90-tallet var han politibetjent hos Sysselmannen på Svalbard. Han var en av de første på stedet etter flyulykken på Operafjellet.

LES OGSÅ: Minnestund ved Operafjellet
LES OGSÅ: Gammel fly-arv fra Sovjetæraen

I dag er det 15 år siden den største flyulykken på norsk jord.

Det var like etter klokka ti på formiddagen 29. august 1996 at flyet, en Tupolev fra det russiske flyselskapet Vnukovo Airlines, styrtet i østsiden av Operafjellet i Adventdalen, få kilometer fra Longyearbyen.

125 voksne og fem barn

Flyet som kom fra Moskva var på vei inn for landing ved flyplassen i Longyearbyen da ulykken skjedde.

Aftenposten skrev dagen etter ulykken at flyet var kraftig ute av kurs i forhold til den vanlige innflyvningstraseen til flyplassen. Flyet skal ha vært mellom fire og fem kilometer for langt mot nord/øst.

Om bord i flyet var det 125 voksne og fem barn, i tillegg til en besetning på 11.

Det var vaktskifte i de russiske bosettingene Barentsburg og Pyramiden på Svalbard, og passasjerene på flyet var gruvearbeidere og deres familier på vei tilbake på jobb etter en to måneders ferie.

Lave skyer

Sysselmannen fikk beskjed om at det russiske flyet ikke hadde landet som planlagt.

– Vi tenkte først at flyet hadde snudd og returnert til Moskva uten å si fra, sier Folstad.

I Adventdalen lå skyene lavt over fjellsidene. Ingen i byen hadde lagt merke til flyet som hadde styrtet på 890 meters høyde, få kilometer fra sentrum. Noen gruvearbeidere på Gruve 7 hadde hørt en flymotor ruse, men ikke sett noe.

Rundt to timer etter ulykken var flyet lokalisert og et helikopter med to politimenn og tre sykehusansatte landet på kanten av Operafjellet. Blant dem var Erlend Folstad.

Øredøvende stillhet

– I helikopteret prøvde vi å forberede oss på det som ventet. Vi regnet med det ville være drepte, skadde og folk i sjokk. Vi forventet oss brann i vraket og masse ly, sier Folstad.

Men når de gikk inn til vraket ble de møtt av en øredøvende stillhet, og ingen tegn til liv.

– Vi gikk rundt og lette etter liv til å begynne med. Vi tenkte at her er det så kaldt at det hadde vært vanskelig å redde liv uansett, sier Folstad.

Tåka var så kald at den frøs til is på klærne.

Fra kollisjonsstedet ble Folstad og de andre fløyet ned i fjellsiden. Her hadde halen til flyet blitt ført ned med et snøskred.

– Der lå det en blanding av menneskedeler, bagasje og flydeler og det var en ekstrem fuellukt, sier Folstad.

Sterke synsinntrykk

På grunn av de vanskelige værforholdene tok det tid før arbeidet med opprydning på stedet kom i gang. Folstad sier de visste det ikke var noen overlevende å finne.

Sammen med frivillige hjelpemannskaper far Røde Kors og brannmannskapene i Longyearbyen, begynte etter hvert arbeidet med å hente ut menneskedeler og vrakrester fra fjellet.

Brannmester i Longyearbyen, Geir Hekne var med på arbeidet.

– Det var et sterkt synsinntrykk. Flyet var knust, og det lå mennesker overalt. Vi har hatt opplæring i å takle slike situasjoner, og på vei opp forsøkte vi å stålsette oss. Men det er langt mellom liv og lære, og inntrykkene var voldsomme da vi kom fram, fortalte han til NRK i forbindelse med tiårsmarkeringen for ulykken.

Arrestasjon

En gruppe russiske fjellredningsmenn deltok også i redningsaksjonen. De fikk ett litt ublidt møte med de norske myndighetene.

– Vi fikk beskjed om å gå og arrestere dem, fordi de hadde tatt seg opp på fjellet uten myndighetenes tillatelse. Vi var to politifolk, de var rundt 30, sier Folstad.

Men da de kom til den russiske leiren ble de møtt med blide ansikter og mat. Mens redningsmannskapene spiste sammen ble arrestasjonen avblåst.

– De russiske mannskapene var veldig dyktige, og vi hadde kontakt i ettertid også, sier Folstad.

Kister i Tromsøhallen

Passasjerene om bord i ulykkesflyet kom fra Russland og Ukraina. Levningene deres ble sendt til Tromsø for identifisering, og ble senere fløyet til hjemstedene i kister, etter en samlet minnemarkering i Tromsøhallen.

Ulykken var en «kontrollert flyging inn i terreng», det var ikke var noe teknisk galt med flyet og pilotene hadde full styring. Flyet kolliderte med fjellet på grunn av feilnavigering. Havarikommisjonen kom frem til 18 vesentlige faktorer og fravik fra prosedyrer som ble identifisert som ulykkesårsaker.

Minnesmerke

Søndag markerte gruveselskapet Trust Arktikugol og det russiske konsulatet i Barentsburg årsdagen for ulykken, slik de gjør hvert år.

Med på markeringen var også representanter fra Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre. Ved minnesmerket på operafjellet, som består av en vingespiss fra flyet på en og en halv meter, og et klokketårn i metall.

Det ble lagt ned blomster, og holdt taler.

– Blant de e som snakket var en manns om jobbet ved den russiske helikopterbasen på Kapp Heer ved Barentsburg både da ulykken skjedde og id dag. Han mintes de døde. Det ble lagt vekt på at de aldri skal glemmes, og at noe slikt aldri skal skje igjen, sier assisterende sysselmann Lars Erik Alfheim.

Han deltok under minnestunden, og sa noen ord til de døde.