Ofret bygd under den kalde krigen: – Jeg husker da huset vårt ble brent

Brølende Orion-fly tar ukentlig av fra Andøya flystasjon for å overvåke norsk luftrom og territorialfarvann. Den militære NATO-flyplassen har helt siden 1950-tallet vært en kjent landemerke i Nord-Norge.

Men flyplassen skjuler en historie som ikke er kjent og som fortsatt få vil snakke om.

– Jeg så på at huset vårt ble brent. Det rare er at jeg fortrengte det helt til jeg ble voksen, forteller Beate Heide.

I dag er hun 47 år, men hun kan aldri glemme det som skjedde med den livskraftige bygda hvor hun ble født og bodde fram til hun var sju år.

– Bygda Haugnes ble ofret i storpolitikkens navn da Nato ville ha stor militær flyplass.

– En stille sorg

Det var under NATO-toppmøtet i Ottawa i 1951 at de allierte landene besluttet å trappe opp den militære opprustningen i Nord-Norge. Andøya lå strategisk til slik at store overvåkingsfly kunne patruljere grenseområdene og rapportere om sovjetisk aktivitet ut fra Murmansk.

Det ble vedtatt at den nye flyplassen skulle ligge mellom Andenes og bygda Haugnes med sine 350 innbyggere.

Og da ble Haugnes for nært flystripa, mente ekspertene. Folk måtte flytte.

– Den livskraftige bygda hadde tre butikker, skole, ungdomshus, eget mannskor og flere foreninger, forteller Beate Heide.

Hun er skribent og har engasjert seg mye i hjembygda si.

– Det er ingen andre steder i Europa at bygder ble radert ut av kartet av militærpolitiske grunner, sier hun.

• Les mer om Haugnes og se flere bilder fra bygda

Siden Norge var medlem av Nato var det få som stilte spørsmål om det var riktig å dømme ei livskraftig bygd til en ikke-eksistens.

– Det var mange som sørget, men de sørget i stillhet over at bygda ble ofret, minnes Heide.

Måtte ta opp lån for å bygge nye hus

Regjeringens proposisjon om innløsning av bygda Haugnes ble lagt fram for Stortinget 1. juni 1971. Samlet erstatningssum ble cirka fire millioner kroner.

– Erstatningsbeløpene var så små, at alle som etablerte seg med hus og hjem, enten på Andenes eller andre steder, måtte ta opp lån for å etablere sitt nye hjem, sier Heide.

Tviholdt på dukkevogna

Hun husker spesielt godt den dagen familien måtte forlate hjemmet sitt.

– Jeg hadde pakket lekene mine og dukkevogna, og vi gikk ned til bussen. Jeg satt på bussen og hold meg fast i dukkevogna mens bussen kjørte til Andenes. Jeg husker jeg tenkte – som sjuåring – «dette er ikke rett, jeg er fra Haugnes, jeg skal aldri si at jeg er fra Andenes», bestemte hun seg som sjuåring.

Og dette løftet til seg selv har hun holdt.

• Les mer om bygda Haugnes i Nordland fylkesleksikon

– Det er veldig rart å være fra ei bygd som faktisk ikke finnes mer. Jeg har mistet en del av identiteten min, og det er et savn i meg som jeg ikke vet hvor jeg skal gå med.

Jobbene viktigst

For fortsatt er det slik at ingen vil snakke om det som skjedde for mer enn 40 år siden.

– Savnet vårt er et ikke-tema. Flyplassen var så viktig. Det som betydde noe på 1950- og 60-tallet var det å ha fast arbeid, og da var flyplassen en velsignelse.

Skriver bok

Nå skal Heide skrive bok om hjembygda si, og er i full gang med å intervjue Haugnes-væringer om minnene deres.

– Folk snakker mye om savn. Om å fiske eller ønsket om å plukke multer igjen på myra si.

Andøya flystasjon ble påbegynt i mai 1953, og de siste flytta fra Haugnes i 1976, og i 1990 var den kalde krigen over.

– Vi var som en stor familie, og det var som om vi ble slitt opp med røttene og spredd ut over hele Norge. Såret vil være der for bestandig, sier Beate Heide.