Litt dristigere enn Seinfeld

Gjenkjennelsesverdien er den drivende verdien i serien om Tegnehanne, som er ei stuttvokst og følsom, tegna jente med store øyne, opprinnelig fra et lite sted, lett gjenkjennelig i sin enkle strek og enkle flater, som den røde kjolen hun har fått på tegnebrettet.

Kjære dagbok

Dama bak er blogger og tegner Hanne Sigbjørnsen som også er sykepleier. Hun starta bloggen TegneHanne for fem år siden, en blogg som alle andre, om alle livets trivialiteter, men allikevel ikke som alle andre i og med at hun tegner sin dagbok - og i og med at trivialitetene stadig berører viktige spørsmål om liv og død, og definitivt ikke som alle andre når det kommer til humor.

Tegnehanne er morsom. Hun er morsom fordi det hun beskriver er sant. Og fordi det er overdrevet. Etter noen år på nettet, også som fast innslag på Aftenposten.no, er både nytt og tidligere publiserte episoder samlet i ei lita 20 x 15 cm bok.

Dispenser-dronninga

Formatet bestemmes av bloggen: Hver episode er en tekst med en 10 - 20 tegninger med enkle hendelsesforløp inni. Som når hun forteller om sin tid som dispenser-dronning på en Peppesrestaurant, mens hun ventet på noe bedre i livet, og egentlig var deprimert. Som når hun varierer bittelitt i ansiktsuttrykket for hvert pågående spørsmål fra en tigger, men ellers ikke leer seg og egentlig bare venter til problemet går over. Som når vi kjenner oss igjen i en tjuesomething utmatta sykepleier med blodsukker som en berg-og-dalbane og vet at vi alle har et bittelitt oppblåst ego).

Hvem som helst som kunne vært hovedperson, egentlig, for Hannes avvæpnende fortellerstil og åpenhet gjør at gjenkjennelsesfaktoren er den drivende verdien.

Fornøyelig og lett fordøyelig

Du kan helt fint se på det som et lett innslag til søndagskaffen, lik en Larson-rute eller andre avistegneserier, og hun fungerer ypperlig til nettopp det. Men siden Tegnehanne stikker dypere, går litt lenger i selvutleveringa (den kan jo være fiktiv, men poenget er at det føles ekte), og berører gjerne dristige temaer.

Hun rører rundt med tegneredskapet i ømme sår av fordommer, egen utilstrekkelighet og menneskers iboende trang til å rangere hverandre og muligheter som dukker opp. Jeg leser Tegnehanne slik jeg hører god pop om og om igjen, eller som en litt farligere Seinfeld.

Nettfenomen

Kanskje er Tegnehanne også den beste eksponenten for et internettfenomen som har vokst fram samtidig som andre og mye blondere blogger vi er vant til å høre om (og hehe, kanskje lese innimellom i smug). Det finnes både internasjonale og norske eksempler på det samme.

Tegnehanne er den jeg har sett som gjør det mest elegant samtidig som det er uvørent, og det fungerer godt også i ei lita bok.