Mistet faren da Rocknes gikk rundt

– Det skal også ligge en utskrift fra en jordskjelvmåling her et sted.

Eirik Juvik (42) graver i esken familien har fylt med Rocknes-minner. Her ligger en fullformats utgave av Bergens Tidende fra januar 2004, der han selv uttaler seg om letingen etter faren på forsiden, og aviser som omtaler sjøforklaringen og de mange rapportene som kom etter det omfattende skipsforliset som kostet 18 mennesker livet.

Her ligger en kondolanse fra Slottet, og altså en utskrift som viser at MS Rocknes' grunnstøting i Vatlestraumen 19. januar 2004 klokken 16.32.20 ga utslag på Richters skala.

– Det er for ungene sin del, for at de skal ha det når de blir store nok til å fatte interesse for hva som skjedde, sier Juvik.

Ringte uten å få svar

Faren hans, Jan Aksel Juvik, var kaptein på lasteskipet som på vei fra Lindås til Tyskland gikk på et skjær i Vatlestraumen og kantret i løpet av få minutter.

• LES OGSÅ: Forliset som rystet Norge

Losen kom seg ut av styrehuset i siste øyeblikk. Mens han klatret opp langs siden av båten og til slutt ble reddet fra skipsbunnen, som da var havnet opp, ble Juvik og kapteinsaspiranten han hadde under opplæring værende igjen.

Det gikk en stund før sønnen Eirik skjønte at faren var involvert.

– Jeg hørte det på radioen og så det på TV, men jeg tenkte ikke på at det kunne være Rocknes før min tante ringte meg og spurte om det. Da sa jeg at det ikke var ham. Min far hadde jo seilt sørover dagen før, og båten som lå i Vatlestraumen var mye mindre, sier Eirik.

Han bestemte seg imidlertid for å dobbeltsjekke, til tross for at de første meldingene gikk på at det var en mindre båt, og at han trodde faren allerede var på god vei til Tyskland.

– Jeg ringte til ham uten å få svar, og prøvde så alle numrene jeg hadde til båten. Men ingen tok telefonen. Til slutt ringte jeg Hovedredningssentralen. Da fikk jeg bekreftet at det var Rocknes som hadde gått rundt.

– Vanskelig å huske

Minuttene, timene, dagene og ukene som fulgte, har Eirik vanskelig for å gjenskape.

– Det går egentlig litt i ett når jeg tenker tilbake på det nå. Det er vanskelig å huske når de ulike tingene skjedde, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eirik ringte først til sine to søsken for å fortelle hva som var skjedd. Så til den øvrige slekten. Familien ble enige om å samles på Haukeland sykehus, der det var opprettet pårørendemottak.

Fikk feilaktig beskjed om at faren levde

Da Rocknes gikk rundt, skjedde det så fort og med så stor kraft at de tykke vinduene på styrehuset ble blåst inn. Familien fryktet at Jan Aksel hadde havnet i den iskalde sjøen, i de hurtig strømmende vannmassene i Vatlestraumen. Men fremme på Haukeland skulle familien snart få budskapet de så sårt håpet på.

Et sted mellom klokken ni og ti på kvelden ble de samlet på et konferanserom på sykehuset.

– Jeg tror det var en overlege som kom inn. Han fortalte oss at far var en av dem som hadde vært med på redningsarbeidet. Alle ble veldig glade - da regnet vi jo med at han hadde overlevd, forteller Eirik.

Men det gikk ikke lang tid før kontrabeskjeden kom.

– Det gikk fem-ti minutter. De sa de hadde tatt feil, at det var en annen som hadde vært med i redningsarbeidet. Da var det ned i kjelleren igjen, minnes Eirik.

Så leteaksjonen fra stuevinduet

Familien fant etter hvert ut at de like gjerne kunne dra hjem som å vente på Haukeland. Og fra stuevinduet på Erdal på Askøy kunne de følge leteaksjonen etter overlevende fra Rocknes.

– De søkte helt opp til Strømsnesholmene. Det var spesielt å komme hjem å se at de søkte i fjæresteinene rett nedenfor huset vårt. Men det var jo midt på natten, så vi prøvde å hvile litt. Holde sammen, og ta vare på hverandre.

– Hadde dere fortsatt håp om at han kunne ha overlevd?

– Vi visste at han ikke var funnet, og at det var kaldt i sjøen, så innerst inne trodde vi vel ikke det, sier Eirik.

Det lille håpet familien klamret seg til, var at Jan Aksel var en av dem som satt innesperret i skroget. Men med tanke på at hans jobb var på broen, var sjansene små. Og da skroget ble åpnet uten tegn til kapteinen, var håpet ute.

– Da var det egentlig bare å vente på at han skulle bli funnet, sier Eirik.

Tre uker gikk, med sjøforklaring og ulike minnestunder, før dykkere fant faren og han ble bekreftet omkommet. Jan Aksel Juvik etterlot seg tre barn og tre barnebarn.

– Man kan ikke peke på en syndebukk

Ingen har fått den hele og fulle skylden for at det gikk som det gikk i Vatlestraumen den kalde januardagen for ti år siden. Feilnavigering, mangelfull sjømerking, dårlig stabilitet og feil lasting er pekt på som årsaker.

Eirik beskriver faren som en ordentlig og stødig mann som aldri tok unødvendige sjanser.

– Føler du at han kom rettferdig ut av rapportene i etterkant?

– Ja, jeg føler ikke at det er han som har fått skylden. Jeg føler ikke at det er noen som har fått skylden, og heller ikke at noen bør ha skylden. Man kan ikke peke på en syndebukk i denne saken, sier Eirik.

Han roser rederiet og politiet for måten familien ble ivaretatt på etter ulykken, og klandrer heller ikke sykehuset for feilinformasjonen i de kritiske timene etter forliset.

– Det er selvsagt sånt som ikke bør skje. Men folk kan gjøre feil, sier han.

Lever med sorgen og savnet

Ti år etter ulykken sitter familien fortsatt igjen med spørsmålet «hvorfor?». Faren hadde seilt i uvær og storm over hele verden, og så var det i stille farvann i sitt eget nærområde at det gikk så fryktelig galt.

– Vi er mye på sjøen, og det er alltid spesielt å gå forbi Vatlestraumen. Spørsmålet vi sitter igjen med er hvordan det var mulig at det skjedde slik, en stille kveld omtrent rett utenfor stuevinduet, sier Eirik.

Søndag 19. januar går han og familien til graven. Kvelden i forveien samles de hjemme hos hun som var samboeren til Jan Aksel da han mistet livet.

– Sorgen og savnet er vel noe som aldri forsvinner. Men det er noe man lærer seg å leve med. Livet må gå videre, sier Eirik.

Ti år siden forliset:

• LES OGSÅ: Forliset som rystet Norge