Eksplosjonen som reddet farens liv

Klokken er 08 om morgenen. Det er krig i Norge, men hverdagslivet går sin gang. 15-åringen Einar sitter i 2. etasje i familiens leilighet, brannsjefboligen i Bergen. Litt tidligere på morgenen har faren Sverre, med et merkelig drag over ansiktet, sagt alvorlig til sønnen:

– Ta godt vare på mor mens jeg er borte.

Faren tok toget. Skulle til Oslo, fortalte han. Einar tenkte: Jeg? Ta vare på mor? Du skal jo bare være borte i to dager?

Einar synes det var en merkelig avskjed. Han setter seg ved familiens skrivebord og tar fram skolesakene. Mens Einar sitter fordypet i leksene, kommer det et lysglimt i rommet. Det minner om et lyn. Han reiser seg og ser ut vinduet i 2. etasjen der han befinner seg. Øynene ser utover mot Byfjorden, og det er da han får øye på store gjenstander som blir virvlet opp i luften.

Vinduene eksploderer inn i rommet

Einar er med i det sivileluftvern, og har lært én ting: Hvis det smeller, hold deg unna vinduene. Han stiller seg med ryggen til veggen mellom to vinduer. I det samme eksploderer vinduene innover i rommet. En trykkbølge treffer huset.

Vinduene på høyre og venstre side av 15-åringen blir blåst inn. Glassbiter blir skutt som prosjektiler i møblene og veggen på den andre siden av rommet. Vinduene på motsatt side av leiligheten blir blåst ut. Takk og lov, for der inne er Einars bror og mor.

Selv står 15 åringen Einar uten en skramme.

Han var heldig. Var på rett sted til rett tid. Hadde lært å trekke unna vinduene. Knuste vinduer var hovedårsaken til at over 300 mennesker fikk øyeskader. Nærmere 80 mistet synet på ett øye, mens et titalls personer ble helt blinde.

Saken fortsetter under bildegalleriet:

169 mennesker omkom. 101 av dem nordmenn. Nærmere 5000 fikk legebehandling. Bergen så ut som en slagmark rundt Vågen. Den lille dampbåten «Voorbode» hadde med 120 tonn dynamitt og seks tonn lunter og fenghetter, eksplodert. Sprengkraften var skjebnesvanger. Ødeleggelsene ble taksert til 55 millioner kroner den gang. I dagens verdi er det over en milliard kroner.

Alt fra en ombygd hollandsk fiskebåt, som med falske papirer hadde fått legge seg til kai ved Bradbenken tre dager tidligere. Båten skulle ha seilt under rødt flagg, den skulle ha blitt stoppet av det tyske kontrollapparatet på sydspissen av Askøy og den skulle ha blitt inspisert av havnevesenet. Ingenting av dette skjedde. De falske papirene, som sa at lasten var en helt annen, ble forevist det tyske havnekontoret, og båten fikk tillatelse til å ligge. Full av sprengstoff, midt i byen.

SE TV-REPORTASJEN ETTER ULYKKEN I 1944:

Båten var over 40 år gammel, og hadde problemer med dampmaskineriet. To menn var rekvirert for reparasjon. Da reparatørene om morgenen den 20. april 1944 kom om bord kjente de en sterk svovellukt. Da var ulykken i gang. Etter hvert steg en stikkflamme til værs. Folk i nærheten løp unna. Folk på andre siden av Vågen ble stående å se på i vinduene. På brannstasjonen på Skansen så vakten brannen. Han skulle akkurat til å slå alarm til hovedbrannstasjonen da det smalt.

Båten som aldri skulle lagt til kai i Vågen gikk i luften. Et av ankerene ble slengt flere kilometer opp på Sandviksfjellet, propellen landet i Strømgaten og en fem kilos mutter smalt i veggen på brannstasjonen i sentrum. Eksplosjonen blåste deler av Rosenkrantztårnet vekk, og fikk taket på Håkonshallen til å rase sammen. Kommandantboligen mellom de to kulturskattene ble jevnet med jorden.

I ruiner på 1 - 2 - 3

Verst gikk det ut over administrasjonsbygget til Det Bergenske Dampskibsselskap. Lufttrykket fra eksplosjonen blåste innholdet i bygningen bort. 23 medarbeidere omkom i bygget. Syv andre ansatte, som arbeidet på kaiområdet, omkom også.

Tre faktorer var med og ødela:

• Trykkbølgen - knuste og rev ned.
• Delene - fra båten fløy som små bomber over byen og ødela.
• Flodbølgen - som oppstod knuste kaien og blåste båter på land.

Skadde personer ble kjørt i åpne biler til sykehuset. Blodet rant etter bilene, og ble vasket vekk av regnet.

15 år gamle Einar står uskadd mellom to tomme vinduskarmer. Han melder seg umiddelbart til tjeneste på brannstasjonen. Han bor jo der, og er lommekjent. Får på seg hjelm og støvler, og står på hvert eneste minutt - uten å sove - i to døgn.

Faren som har sagt han skal til Oslo får melding om eksplosjonen. Han går av toget på Voss. Han må tilbake for å organisere det enorme arbeidet. Byen brenner fem steder. Tre av brannene er omfattende, på Nordnes, på Bontelabo og i Dreggen.

Byen som faren forlot med morgentoget har gjennomgått en ekstrem forvandling før han kommer tilbake i 14-tiden. Da har brannmannskaper fra alle stasjoner gjort unna den tøffeste akutte fasen. Brannene i byen blir omfattende. Brannmannskapene må ta seg av skadde og fastklemte før de starter jobben med å temme flammer. Brannsjefen får nå ansvaret for å organisere etterslukkingen.

Var ikke medlem av NS

Hverken far eller sønn Gjessing snakker om avskjeden de hadde tatt tidligere samme morgen. Ikke før etter krigen. Da forteller Einars pappa at han hadde fått tips om at «hvis han hadde livet kjært, så måtte han komme seg vekk fra Bergen». Han skulle bli arrestert. Brannvesenet var dårlig ledet, var innholdet i tipset. Mest sannsynlig skulle han tas fordi han ikke var medlem av Nasjonal Samling. Partiet hadde fått inn sine representanter i de fleste organisasjoner. Men ikke i Bergen brannvesen.

Farens tur til Oslo var i virkeligheten en flukt mot en uviss fremtid i Sverige.

– Hvorfor valgte han å snu på Voss?
– Jeg tror nok han tenkte at tjenesten fikk gå foran alt.
– Hva risikerte han ved å reise tilbake?
– Hvis det hadde vist seg at brannvesenet var dårlig ledet, ville han sittet i saksen.

Etter innsatsen med etterslukkingen bli faren tilbudt en tysk orden. Den klarer han å vri seg unna. Vil ikke ha den. Dermed fåkk han en flaske snaps som takk for god innsats. Den takken godtar han.

– Og siden var det aldri snakk om å arrestere fattern. Han satt som brannsjef ut krigen, og gikk av som 70 åring i 1966, forteller Einar K. Gjessing.