Mener Øygard må frikjennes

– Det er overhodet ikke rom for gjetning i en straffesak, sier Eskeland.

I går ble kronikken «Retten kan ikke gjette» trykket i Aftenposten. Eskeland skriver der at Rune Øygard ikke kan dømmes for det han er tiltalt for.

– Det er en grunnleggende regel i straffeprosessen at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det betyr at påtalemyndigheten må bevise, utover rimelig tvil, at tiltalte har gjort det, mener professor i strafferett ved Universitetet i Oslo, Ståle Eskeland.

– Dristig uttalelse

Advokat Steffen Brandstad var forsvarer for kvinnen som ble dømt for overgrep mot sine barn, i den såkalte Alvdal-saken. Han har også tidligere vært dommerfullmektig.

Han reagerte da han leste kronikken til Eskeland.

– Umiddelbart reagerer jeg litt på at en jusprofessor beveger seg så dypt inn i bevisbedømmelsen i en pågående straffesak. Når han, slik jeg skjønner det, ikke har vært til stede i retten og fulgt bevisførselen. Da synes jeg det er, for å si det forsiktig, nokså dristig inn i bedømmelsen av en pågående sak, sier Brandstad.

Eskeland mener at det som har kommet fram i retten både kan stemme med det Øygard og jenta har forklart. Han advarer mot gjetning i rettssalen.

– Ingen hådfaste bevis

Eskeland påpeker at det i Øygard-saken ikke finnes håndfaste bevis eller DNA.

– Det vil i så fall bygge på gjetning og i straffesaker kan man ikke bygge på gjetning, man må ha håndfaste bevis. I tillegg har ingen vitner sagt, slik jeg forstår det, at de har observert det som tiltalen går ut på, nemlig seksuelle overgrep.

Brandstad er av en helt annet oppfatning.

– Det er klart at av og til opplever man avgjørelser i retten som man ikke er enige i, og som man stiller seg undrende til. Det er å trekke det langt å si at man driver med gjetning. Min erfaring er tross alt at dommere i norske rettssaler forsøker å forholde seg til de beviskrav som gjelder i de forskjellige sakene.

– Gjetning ikke uvanlig

– Man kan etter en slik omfattende rettssak føle seg sikker på at tiltalte har gjort det vedkommende er tiltalt for. Men en slik følelse er ikke bevis, man kan ikke trekke bindende slutninger fra det som kommer fram til at han har gjort det.

Professoren mener derfor at resultatet må bli frifinnelse, basert på bevisene og det som har kommet fram i retten.

– Men man må være klar over at dommen teknisk sett bare går ut på at påtalemyndigheten ikke har klart å føre bevis for det tiltalen omfatter. Hva som er sant er en annen sak.

Ifølge Eskeland er det ikke uvanlig at det gjettes i norske rettssaler.

– Det skjer at dommere gjetter fordi de føler seg sikre. Ofte tror jeg de gjetter riktig og da blir det jo ikke noe justismord. Men hvis de gjetter feil, blir det et justismord.

– Driver ikke gjetning

Brandstad mener det er oppsiktsvekkende at en jusprofessor uttaler seg på en slik måte. Og sier at en bevisvurderinger i en større straffesak vil være mer kompleks og sammensatt enn normalt.

– Det er slett ikke uvanlig i typiske sedlighetsaker at det står påstand mot påstand. Da må retten ta en avgjørelse på om de anser saken til å være fullt bevist ut fra de trådene de har å nøste sammen i saken. Dette er ikke uvanlig, men man kan ikke trekke det dithen likevel at domstolen driver gjetning. Det blir å gi et helt feil inntrykk av hvordan domstolen bedriver sin bevisbedømmelse, sier Brandstad.