Chris Brown holdt konsert i Oslo Spektrum i forrige uke med showet «One Hell of a Nite». En venn som gikk forbi noen timer før dørene åpnet kunne fortelle at den største andelen av køen besto av tenåringsjenter. En aldersgruppe som sannsynligvis ikke er gamle nok til å huske oppstyret rundt «feiltakelsen» hans i 2009. Da han blant annet slo, kvelte og truet med å drepe sin daværende kjæreste – Rihanna.
Jeg tok et impulsivt valg, søkte opp bildet av ansiktet hennes fullt av skader, la det ut i eventet på Facebook og skrev «Kos dere i kveld». Provokasjon, ja, med intensjon om at noen som skulle på konserten skulle føle seg flaue over at de støttet en kvinnemishandler.
Bildet jeg la ut har i skrivende stund over 800 likes, debatten under bildet er overraskende tam. De fleste motargumentene er at han har sonet sin straff, og at det er så mange år siden at man må glemme det. Pluss en fantastisk tråd om at jeg burde miste jobbene mine i kulturbransjen fordi jeg ytrer meg negativt offentlig om en artist.
Ingen angrende synder
Chris Brown fikk 1400 timer samfunnstjeneste, og 5 år prøvetid. Han jukset med samfunnstjenesten og fikk 1000 ekstra timer. Han har hatt en del problemer med loven i ettertid, og med å fullføre straffen sin. Det er for mye til at jeg vil bruke spalteplass på å liste det opp, men det er bare å google det. Dette virker ikke på meg som en angrende synder.
I ethvert intervju hvor han har blitt konfrontert med hendelsen har han prøvd å bortforklare seg med at stefaren pleide å banke moren, og har nylig prøvd å vri saken til å virke som om han er offeret («jeg fikk ikke sove, sluttet å spise, vurderte selvmord,» og lignende). Dette for meg er ikke en mann som tar ansvar for sine handlinger.
Rihanna er den som måtte leges, overleve psykisk, leve med dette. Ut ifra hva jeg vet om vold er ikke slike hendelser noe man spretter tilbake fra. Man jobber med det, hardt og lenge, og man lever med det til dagen man dør. En hendelse man ikke hadde kontroll over, noe som ble gjort mot en.
Man lever med de valgene man tar, Chris Brown valgte å gjøre dette. Konsekvensene for karrieren hans har vært overraskende få. Hvor er de veldedige organisasjonene hans om hvorfor partnervold er uakseptabelt? Hvorfor la han seg ikke flat etter det som skjedde? Hvorfor gir han året etter ut en låt («Deuces»), hvor refrenget er «I finally noticed it, it finally hit me / Like Tina did Ike in the limo, it finally hit me», hvor det blir referert til Ike Turner som mishandlet sin kone Tina Turner, i årevis. Hvor er angeren?
Skjønner ikke alvoret
Da han opptrådte på Grammy-utdelingen et par år senere ble han hyllet som den hjemkomne sønn, og vant pris for beste R & B-plate. En del reagerte på dette. Han tweetet om hvordan han mente at det var rart at folk ikke tilga ham for en feiltakelse, men glorifiserte rappere som hadde solgt dop. «HATE ALL U WANT BECUZ I GOT A GRAMMY Now! That's the ultimate FUCK OFF!». Angrende synder?
Etter Grammy-utdelingen var det en drøss med jenter som tweetet «Chris Brown can punch me in the face any day» og lignende. De kaller seg «Team Breezy,» fansen hans. De unge menneskene som ikke skjønner alvoret, de unge menneskene som skrev mot meg på sosiale medier. De som beskytter og idoliserer en dømt voldsmann.
All ære til PR-apparatet hans som har skjøvet det han gjorde så godt under teppet at han har en karriere i dag, et apparat som jobber så effektivt at jeg ble blokkert fra hans offisielle instagram-profil kun timer etter at jeg la ut bildet på appen. At dette mennesket fortsatt har en karriere er for meg helt ubegripelig. Det sender et signal til offer (overlevende) om at samfunnet ikke bryr seg så lenge artisten er talentfull nok.
Etisk plikt
Vi, som de voksne menneskene i samfunnet, har en plikt å vise ungdommen at en slik hendelse ikke bare skal glemmes. Spesielt i dagens sosiale medier-verden hvor mange artister er like mye personligheter som de er musikere. Vi, som en del av samfunnet har en plikt å vise at en slik handling ikke er akseptabel. En plikt overfor dem som har overlevd, de som sliter, og de som muligens fortsatt er i voldelige forhold, til å vise at vi bryr oss.
Chris Brown er nektet innreise i Storbritannia og Australia fordi han ble dømt for å ha banket kjæresten sin. Hvorfor får han opptre i Norge? Hvorfor blir han booket til Oslo Spektrum av Live Nation? Hvorfor nekter arrangørene å kommentere det? Hvorfor skriver ikke mediene om dette? Hvordan dekket mediene konserten? Hvor er boikotten og kritikken?
Mitt ene bilde har fått nok oppmerksomhet til at det viser at en stor del av samfunnet ikke syns det er greit.
FØLG DEBATTEN: og
