En liten flokk med mennesker legger ut fra hjemlandet sitt. Kanskje er det for skrint for dem der, for lite plass og matjord. Kanskje drømmer de om å finne et rikere land et annet sted.
Dette har mennesker gjort til alle tider. Men rundt år tusen la Leiv Eiriksson ut på en slik reise, som tok ham til den fruktbare østkysten av Nord-Amerika. Slik ble han den første kjente europeer som satte foten på amerikansk jord.
Det mest berømte maleriet av denne ferden ble malt av Christian Krohg i 1893. Inntil nylig var det det første bildet du fikk se når du kom inn i det gamle Nasjonalgalleriet. Men i det nye Nasjonalmuseet er bildet stuet bort.
Da museets avdelingsdirektør Stina Högkvist ble spurt av Aftenposten om grunnen, svarte hun at bildet var kolonialistisk. Ramaskriket gjallet straks gjennom sosiale medier.
Mange satt igjen med en følelse av at de skulle skjermes for et klassisk maleri fra norsk kunsthistorie fordi det ikke var tilstrekkelig politisk korrekt.
Det tok bare noen timer før Högkvist la seg flat, og sa at det ikke var slik at bildet ikke vises fordi det var «kolonialistisk». Högkvists spontane svar til Aftenposten tyder imidlertid på at det er hennes egen mening om maleriet. Det er i så fall en ganske historieløs holdning.
Nasjonalmuseet i Oslo.
Foto: Annika Byrde / NTB– Kan ikke sammenlignes med koloniherre
Det er to historiske epoker som er viktige for å forstå «Leiv Eiriksson oppdager Amerika». Den ene er Eiriksons egen tid, en livlig og ekspansiv periode for Norge og de nordiske landene. Nordmenn reiste over store hav, de handlet, oppdaget og erobret.
Ingen kan vite akkurat hva Leiv Eiriksson tenkte, eller hva han trodde han ville finne. Han kan ikke uten videre sammenlignes med en koloniherre.
Den andre historiske epoken er tiden da bildet ble malt, helt på slutten av 1800-tallet. I hundre år hadde det da vært drevet en iherdig norsk nasjonsbygging, der litteratur og billedkunst var viktige bærebjelker.
Norge var ikke lenger under Danmark, men levde i et rastløst og ubekvemt samliv med Sverige. Det var om å gjøre å finne det som var vårt eget, som ikke bare var overrakt oss av våre sterkere naboland.
Søkenen etter det nasjonale er en opprørshandling, et grunnlag for selvstendighet, et bolverk mot å bli oppslukt av andre, tyngre og mer kontinentale kulturer.
Bildet er også malt i en tid der skarer av fattige nordmenn hadde reist over havet til det løfterike Amerika. I det nye landet var mange av dem utsatt, med få ressurser og lite nettverk.
Krohgs maleri kan også være en kommentar til den store utvandringen. Reisen vestover, som i virkeligheten for mange var forbundet med slit og strabaser, ble noe heroisk. Det var noe som knyttet dem sammen med sine barske forfedre, vikingene.
Men «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» har ikke bare en nasjonal kontekst. Vi er også i en tid der oppdagere og koloniherrer ses på som djerve og heltemodige menn, som tar store risikoer for å bringe sivilisasjonen til mørke hjørner av verden.
Christian Krohgs maleri ble sendt til verdensutstillingen i Chicago i 1893, som en del av markeringen av at det var fire hundre år siden Christofer Columbus satte foten på amerikansk jord. Slik blir Krohgs Leiv Eiriksson en direkte parallell til den italienske oppdageren.
Denne parallellen er det helt lov å peke på og problematisere. Vi som lever nå, skal ikke være passive mottagere av fortidens idealer. Vi skal diskutere det som er overlevert oss og utvikle et selvstendig forhold til det.
Men ved å gjemme bort et bilde som «Leiv Eiriksson oppdager Amerika», gjør Nasjonalmuseet det motsatte. Vi kan ikke snakke om det vi ikke får se.
Hva er egentlig en «kanon»?
For enkelhets skyld kan vi si at en «kanon» er en liste over de kunstverkene i et lands kulturhistorie som er regnet for å være de mest betydningsfulle. Vi forventer å finne dem på museum og i skolebøker.
Men så er det mer komplisert enn som så. For på den ene siden er kanon aldri laget en gang for alle.
Når vi i 2023 ser bakover, vil vi oppdage at de som satte sammen kanon før oss, hadde sine blinde flekker.
Kanskje var det viktige malerier, romaner og musikkstykker de overså, fordi de var skapt av og for grupper de ikke syntes var interessante. Mange kvinnelige og skeive kunstnere, og kunstnere fra ulike minoriteter, har blitt oppdaget og gitt større vekt etter sin levetid.
Kanskje har tidligere tiders portvoktere hyllet verk som viste seg å ha dårlig holdbarhet utover sin egen samtid. Vi selv gjør garantert det samme nå i 2023.
For på den andre siden kan kanon aldri skapes fra scratch. Vi kan ikke være så arrogante på vegne av nåtiden at vi ser på et verk som har hatt stor betydning og innflytelse, og sier at vi ikke trenger det lenger, at det ikke er interessant å oppleve.
Det blir en slags historieforfalskning. Kanon skal gjøre at vi blir hensatt til andre tider, der folk ikke tenkte og følte som vi gjør nå. Den skal vise oss det som har vært viktig i vår historie, uten at vår egen smak og våre egne normer skal komme i veien.
Når Högkvist sier om arbeidsplassen sin at «her jobber vi ikke med kanonbegrepet», er det fristende å påpeke at det er det kanskje ikke hun selv som avgjør.
Når du har makt til å velge hva som blir en del av Nasjonalmuseets utstilling og hva som ikke blir det, er det kanon du har i hendene dine, enten du vil eller ei.
Hvis du ikke skjønner nasjonsbyggingen som foregikk på 1800-tallet, skjønner du ikke norsk historie.
Den kan forstås på mange måter, den kan hylles og kritiseres. Men det er vanskelig å forstå hvorfor et av de mest berømte maleriene derfra skal høre hjemme i en kjeller.
