De siste tiårene har retorikken fra kjente ateister beveget seg fra ren a-teisme (manglende tro på Gud), mot en økende anti-teisme eller «new atheism» ved representanter som Richard Dawkins, Sam Harris, Christopher Hitchens og Daniel Dennett. De har vært samlet i synet om at religion må gjøres til gjenstand for like skarp kritikk som andre deler av samfunnet, enten det er politikk eller vitenskap.
Den amerikanske paleontologen Stephen Jay Gould mente at vitenskap og religion var to forskjellige domener av kunnskap: Vitenskapen kan si noe om hvordan universet virker og hva det er laget av, mens religion kun beskjeftiger seg med mening og moral.
SE VIDEO: Johan E. Moan, Ola Didrik Saugstad og Kristian Gundersen diskuterer vitenskap og Gud på Dagsnytt 18.
Problemene melder seg når religionen hevder å kunne si noe om hva universet består av og hvordan det virker. Det finnes ikke noen empirisk testbare bevis for Gud. Teorier det er umulig å motbevise hører ikke hjemme i naturvitenskapen, mente filosofen Karl Popper. Det burde også gjelde for Gud.
Argumenter fra mistro
Når en forsøker å innarbeide religion i vitenskapen ender en derfor ofte opp med logisk bristende argumentasjon. Dette så vi for eksempel i den ferske kronikken «Vitenskapen åpner for Gud» av professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad: «Det er tankevekkende å betrakte hvor fantastisk finjustert og fullt av detaljer universet er. Kan dette ha oppstått av seg selv?» Lignende argumentasjon om at universet må ha hatt en «igangsetter» presenteres også.
Dette er et eksempel på noe som ofte kalles «argument fra mistro». Enkelt forklart er argumentet slik: «Jeg kan ikke forestille meg det, altså kan det ikke være slik. Jeg kan forestille meg en enkel forklaring der Gud står bak, altså er det sannsynligvis slik.»
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
I beste fall er det en feilslutning, og i verste fall en undervurdering av lesernes forestillingsevne. Selv om en ikke greier å forestille seg universet uten en Gud, impliserer dette hverken eksistensen av Gud, Allah, Odin eller Zevs. Fysikeren Stephen Hawking beskriver i sin bok The Grand Design hvordan dagens fysikk-teoretikere vitterlig kan forestille seg et univers som oppstår fra ingenting og at vårt univers med sine finjusterte naturlover kan være et tilfeldig eksempel blant mange universer.
Argument fra uvitenhet
En annen populær vinkling er «argumenter fra uvitenhet». Enkelt forklart: «Det finnes hull i den naturvitenskapelige forståelsen av verden, altså er det sannsynlig at Gud styrer verden.» Eksempler finnes i flere uttalelser av nyere dato, som Jan Kvalbeins artikkel «Humanetikernes overtro»: «Hvor kom energien og naturlovene fra? Det er ikke ufornuftig å tenke at Gud stod bak.»
Tilsvarende hevder Moan og Saugstad i sin kronikk at fysiske lover som det såkalte «uskarphetsprinsippet» og eksistensen av «mørk materie» i fysikken åpner for Gud: «Uskarphetsprinsippet og de statistiske lover for hendelser i mikrokosmos lar oss forbli i uvisshet. Her er rom for noen som bestemmer universets gang.» Og videre «[...] eksistensen av såkalt ‘mørk materie’ og ‘mørk energi’, som man ikke vet hva er, burde kanskje mane til en viss ydmykhet.»
Men manglende kunnskap utløser ikke en rett til å finne på en hvilken som helst forklaring som passer deg og ditt livssyn best, som ved å hevde at den luthersk protestantiske Gud står bak. Logisk blir det like gyldig og troverdig å hevde at Odin, spøkelser, eller andre mytiske vesen styrer naturlovene. Slike forenklede mystiske konklusjoner hemmer også kreativiteten i framtidige forsøk på å løse disse gåtene. Flere vitenskapelige feilgrep som eteren, vitalismen («livskraft»), og flogistonteorien («ildstoff») har lært oss at å finne på en mystisk kraft der kunnskapen kommer til kort, er en dårlig oppskrift for vitenskapelige framskritt.
Den kosmiske tekannen
Det er heller ikke slik at det er naturvitenskapens oppgave å motbevise Guds eksistens. Den som kommer med en påstand, står også ansvarlig for å fremlegge bevis. Det demonstrerte den britiske filosofen Bertrand Russell med sin analogi om «den kosmiske tekanne»:
Dersom en påstår at en usynlig tekanne kretser usett rundt solen, vil det være meningsløst å kreve at andre skal tro ham kun fordi motstanderen ikke kan motbevise hans påstand. Som anti-teisten Christopher Hitchens sa det: Det som kan hevdes uten bevis, kan forkastes uten bevis.
Hva med moralen?
Hva så med etiske og moralske anliggender – er dette religionenes domene? O. M. S. Fredheim oppfordret nylig leger til å ta Jesus som moralsk læremester i sitt virke. Moan og Saugstad fremfører i sin kronikk et gjenkjennelig argument om at sekulariseringen av samfunnet i moderne tid har medført «inhumanisme», «materialisme» og «nytelsessyke» og foreslår gjeninnføring av «det kristne menneskesyn» som løsning.
Ikke bare er dette en naiv og spekulativ overforenkling av samfunnet, men antakelig også feil. Den amerikanske evolusjonspsykologen Steven Pinker viser i sin bok The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined hvordan dagens sekulariserte samfunn er betydelig mindre inhumant og brutalt enn i tidligere samfunn der religion og overtro var moralske premissleverandører.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Begrepene «det kristne menneskesyn» og «Jesus som forbilde» er diffuse og refererer til et slags generelt menneskesyn fra Bibelen. Det opplagt problematiske med Bibelen som moralsk rettesnor er at det også innebærer å betrakte homofili som avskyelig, mens kvinneundertrykking, voldtekt og barnemishandling må tolereres.
Som filosofen Daniel Dennett har påpekt, er det vanskelig å hevde at religion skal være opphav til menneskers moral når vi i sekulariserte samfunn evner å se mange av Bibelens påstander som utdaterte og amoralske. Nevrobiologen Sam Harris tar i boken The Moral Landscape til orde for at en tilpasningsdyktig vitenskapsbasert moral, som kan utvikle seg med samfunnet forøvrig, bør være vel så godt rustet til å gi mennesker bedre liv som rigide, ofte foreldede, religiøse skrifter.
Å trevle opp regnbuen
Påstanden om at vitenskap er firkantet og fratar mennesker «naturlig undring» er også utbredt. Poeten John Keats kritiserte i sin tid Newton for å «ødelegge» regnbuen ved å redusere den til brutt lys i et prisme. Moan og Saugstad konkluderer sin kronikk med uttalelser som: «Vi undres om materialister og ateister eier undring».
Det er imidlertid med undring som med vitenskap – det krever åpenhet om svaret på de spørsmål som stilles. Således er det vanskelig å se hvor stor «undring» som egentlig ligger bak når forkjempere for Guds plass i vitenskapen stiller sine store spørsmål, være seg universets opphav eller andre uløste vitenskapelige gåter. For svaret virker på forhånd klart: Det er «Gud».
