Vi trenger svenske tilstander i Nord-Norge

Ett utviklingstrekk står frem med stigende klarhet i nord: Nord-Sverige lykkes langt bedre enn vi gjør i Nord-Norge. Vi må brutalt ærlig spørre oss: Hvorfor? Og hva kan vi gjøre bedre?

I romjula spredte en NRK-artikkel seg raskere i Nord-Norge enn omgangssyken. Noen forskere påstod at det var dårlig vær som lå bak befolkningsnedgangen i Nord-Norge. Det er minst ett problem med den analysen: Enten må det ha skjedd noe drastisk med været i Nord-Sverige de siste årene, eller så må det være noe annet som forklarer at våre nordiske naboer i kaldt innlandsklima med mørketid og korte somre har klart å snu befolkningsnedgang til sterk oppgang.

Kontrasten er sylskarp. I nordlige Sverige er befolkningsøkningen på 2,5 prosent de seneste årene (til og med 2022). Det høres kanskje ikke mye ut, men til sammenligning er det en langt større økning enn for Norge samlet sett.

Til sammenligning gikk befolkningen i Nord-Norge ned med 0,2 prosent i samme tidsrom. Nedgangen i vår nordlige landsdel er egentlig brattere når man tar med i beregningen at vi har bosatt langt flere ukrainske flyktninger enn Sverige.

Det nordlige Sverige tiltrekker seg enormt med folk for å besette nye jobber som skapes. Industri er stikkordet. Northvolt skalerer opp batteriproduksjonen. Fremstilling av fossilfritt stål i stor skala er på trappene.

Til sammenligning: Over grensen i Mo i Rana har Freyr valgt å satse i USA i første omgang. Et initiativ for produksjon av grønt stål i Nord-Norge, Blastr Green Steel, har valgt å heller satse i Finland og Storbritannia etter å ha prøvd seg i Salten først. De nye jobbene lar vente på seg, vi klarer ikke å lande ny industri i vår landsdel.

Det handler også om kraft som rammevilkår for industrien. Nord i Sverige bygges fremdeles mye vindkraft ut, og ny kjernekraft kommer i 2035. Kraftoverskuddet er stort og voksende og strømprisene lavest i Europa i snitt og aller lavest i nord.

I Norge har regjeringen sagt nei til at havvind utenfor Helgeland kan utlyses i 2025, som er tidsplanen for havvind lenger sør i Norge. Vi blir altså hengende etter i nord. Kraftløftet om ny vindkraft på land i Finnmark vil ifølge NVE ikke realiseres innen tidsfristen i 2030. Kraftoverskuddet minker raskt. Nordlendinger kan forvente seg en dobling av strømprisen de kommende årene og at konkurransefortrinnet viskes ut.

En annen ingrediens bak utviklingen i Nord-Sverige er mineraler. Hele byen Kiruna i Nord-Sverige har blitt flyttet for å gi LKAB enda bedre tilgang på jernmalmen og bygger nå Europas mest moderne gruve. I Norge har kommersiell leting etter mineraler utenfor Narvik og Porsanger blitt hindret av hensyn til reindrift. Prosjekter for å hente ut malm i Sydvaranger og Sulitjelma, og kobber i nærheten av Hammerfest, står i stampe.

Det er de tre M’ene som er kjernen i «de svenske tilstandene»: Mennesker, mineraler og megawatt. Den enorme energiomstillingen som hele verden nå gjennomgår krever langt mer mineraler, mer fornybar kraftproduksjon i form av megawatt, og mennesker som kan besette nye jobber, utvikle nye løsninger og politikere som ser mulighetene. Resultatet er ny og grønnere industri som kan betjene et enormt internasjonalt marked på konkurransedyktige vilkår.

Vi er rike på de samme faktorene på norsk side som på svensk. Men vi kan ikke vise til en utvikling engang i nærheten. Og det har så vidt startet i Sverige.

Den ellers så nøkterne svenske statsministeren Ulf Kristersson (M) omtalte det som skjer i Nord-Sverige slik: – En unik region hvor det for tiden pågår en grønn industriell omstilling som er av historisk omfang.

Svenske myndigheter har også utnevnt en spesialkoordinator, Peter Larsson, for industri- og samfunnsomstilling i Nord-Sverige. Larsson har i en rapport til regjeringen anslått at det må legges til rette for 100 000 nye innbyggere når det skal investeres 1000 milliarder svenske kroner de neste 20 årene i ny industri i de to nordligste fylkene Norrbotten og Västerbotten.

Dette er kanskje vel optimistisk, men om halvparten slår til, vil det være historisk sterkt. Og allerede i dag er Nord-Sverige blant regionene med størst befolkningsvekst i Norden.

Hva kan vi gjøre for å ta del i en slik utvikling i Nord-Norge?

Ja, vi kan kanskje starte med å erkjenne at været ikke er den fremste eller eneste utfordringen. Egentlig har vi et enda bedre utgangspunkt i Nord-Norge enn Sverige, med et allerede mangfoldig næringsliv bestående av sjømat, industri, offshore, reiseliv og lovende nye næringer som romindustri. Men vi mangler en politisk innramming – og vilje til å gripe de nye mulighetene som energi- og klimaomstillingen byr på.

For det første bør Nordområdepolitikken skrives på nytt. Referansene til Russland bør byttes ut med samarbeid med det nære og kjære: Våre venner i Sverige og Finland.

Med landene forent i Nato må det bygges ut ny, grensekryssende infrastruktur for sterkere felles forsvar og beredskap. De samme vei- og togtraseer kan benyttes til tettere industrielt samarbeid og utvidede bo- og arbeidsregioner. Nord-Norden kan bli Europas sterkeste industrielle vekstsenter med et sterkere nordnordisk samarbeid.

For det andre må den symbolske distriktspolitikken kastes på skraphaugen. Vi snur ikke befolkningsutviklingen i nord med nye passkontor, som er regjeringens seneste distriktspolitiske supervåpen. Og i hvert fall ikke ved å tappe politikontorer for politifolk og true med å legge ned akuttilbud på sykehusene i nord.

For det tredje, og viktigst, vi trenger politiske ledere som viser styringsvilje og sørger for at vi satser massivt på dette i Nord-Norge også:

Mennesker, mineraler og megawatt.