Hopp til innhold
Kronikk

Verdens kjedeligste land

Norge var så gudsjammerlig kjedelig i flere tiår at noen må ha stått bak. Det er på tide å stille dem til ansvar.

sonja ol

Norge før internett, da vi kunne holde det skjult for hverandre at absolutt alle andre steder var morsommere enn Norge, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Dronning Sonja under OL på Lillehammer.

Foto: Aleksander Nordahl / NTB scanpix

Rett som det er så ber det offisielle Norge A/S om unnskyldning for overgrep utført i en annen tid, av mennesker og en stat som ikke visste bedre.

Og det er mange grupper som etter hvert har mottatt beklagelser. Det er fint, det.

Men, nå synes jeg at turen i rettferdighetens navn snart bør komme til vår generasjon. Meg, og alle andre som levde i Det Kjedelige Norge.

Det er mange av oss.

Altså Norge før internett, da vi kunne holde det skjult for hverandre at absolutt alle andre steder var morsommere enn Norge. Alle.

Det må ha vært en tanke bak denne blygrå misæren.

Jeg vil vite hvorfor.

Jeg vil vite hvorfor det var så gudsjammerlig kjedelig her til lands i så mange tiår.

Jeg vil vite hvorfor vi jobbet så hardt for å opprettholde landet som så gørr kjedelig.

For vi visste bedre. Vi gjorde jo det. Selv den gangen var det nordmenn som reiste, og som så hvordan det var der ute.

Vi har alltid reist, de av oss som har kunnet, og uten unntak så har vi syntes det var morsommere der ute, enn her hjemme: Ibsen, Munch, Grieg. Thor Heyerdahl og Erik Diesen.

Bilblader var hakket mer skadelig for det menneskelige sinn enn pornografi.

Husker dere Diesen? Han som på vegne av rikskringkastingen reiste til Orlando og lagde programmer om hvor morsomt det var der?

Fordi nærmere gøy enn dette kom vi jo ikke, enn å se en ganske gammel mann tørt kommentere delfiner som hoppet gjennom rockeringer, og så sende det i beste sendetid for en befolkning som så hvert eneste sekund, og slik nesten erfarte noe som kunne minne om glede.

På tiltalebenken med dem!

Men hvorfor var det slik? Hvorfor skulle vi ha det så grått og trist her på berget?

Mange av dem som bestemte disse tingene lever fortsatt. Jeg vil ha dem foran et tribunal. Jeg vil høre dem fortelle hvorfor vi skulle ha det så kjedelig i Norge.

Jeg nekter å tro at det var tilfeldig. Det var et resultatet av en villet tilstand. Det er på høy tid at de ansvarlige settes på tiltalebenken, mens vi fortsatt har dem blant oss!

Fordi nærmere gøy enn det kom vi jo ikke, enn å se en gammel mann kommentere delfiner som hoppet gjennom rockeringer.

For det må jo ha vært en tanke bak denne blygrå misæren. For dem som ikke var til stede den gang (HELDIGGRISENE), la meg kjapt rekapitulere.

Etermediene var dørgende kjedelige.

Det er altså vanskelig å beskrive hvor kjedelig fjernsyn og radio var, men la meg forsøke.

Når barn og ungdom på 80-tallet skulle ha det moro, så stjal vi epler i naboens hage og leste Lucky Luke-hefter. Dette var før vi begynte å drikke og røyke som 14-åringer, fordi vi kjedet oss så intenst.

Så ufattelig mye som vi kjedet oss, så vurderte vi allikevel ALDRI å sette på radioen eller tv, for der var det bare NRK.

Én tv-kanal, én radiokanal.

Det ble holdt skjult at absolutt alle andre steder var morsommere enn Norge.

Aldri populærmusikk, aldri en vits. Aldri en kjapp kommentar. Aldri.

Derimot meldinger til føreren av bil med registreringsskilt D-44528 at «din far er død», slik at vedkommende kunne ringe hjem fra nærmeste telefonkiosk.

televerket

Det er vanskelig å beskrive hvor kjedelig fjernsyn og radio var. Slik så det ut når Norges eneste TV-kanal sviktet.

Mistroen mot NRK som underholdningsmedium satt så tungt i oss at vi ikke frivillig tok inn «krinken» på radio og fjernsyn før langt ut på 90-tallet.

Og da kun fordi NRK omsider gjorde narr av NRK.

Utelivet var kjedelig.

Igjen, det er vanskelig å forestille seg hvor kjedelig utelivet var.

Det var nesten ingen serveringssteder, og de som eksisterte, hadde servitører med hvite skjorter som behandlet kundene som søppel.

Og det var spiseplikt på de få serveringsstedene som var.

Smak på ordet: «spiseplikt».

Man skulle altså ikke i oppstemthet drikke alkohol, uten samtidig sette til livs en gjennomstekt skosåle av en kotelett (for også maten var jo nitrist den gang).

Nei da, her skulle ingen ha det gjennomført moro. Og kaffe fantes i én variant: svart. Og gjerne sur.

Alt var farlig.

For sånn var det. Skateboarding førte uvegerlig til hjerneskade. Boksing var nesten like ille. Et glass vin til onsdagsmiddagen førte deg lukt til helvete.

Bilblader var hakket mer skadelig for det menneskelige sinn enn pornografi. Kinaputter sprengte vekk neser og fingrer.

Forsøk å ta en sykkeltur uten hjelm, eller å nyte en espresso som ammende mor. Lykke til.

Og vi ser senskadene av denne mentaliteten i samfunnet også i dag.

Hver gang det kommer noe som smaker av gøy, får vi umiddelbart høre om hvor farlig fremskrittene er.

Segway, robotklippere, snus, internett.

Forsøk å ta en sykkeltur uten hjelm, eller å nyte en espresso som ammende mor. Lykke til.

For vi har fått det inn i vårt DNA at alt som lukter moro, også lukter et tidlig og moralsk bedervet endelikt.

Isen var ubegripelig kjedelig.

Dette kan, i den store sammenheng, virke som en merkelig ting å liste opp, men samtidig sier det elendige utvalget av pinneis veldig mye.

Svarthvit is

«Utvalget av pinneis var dørgende kjedelig».

Vi skulle ikke engang gledes over pinneis med farger og spennende smaker!

Vi hadde noen enkle is i kremmerhus og et par saftiser. Det var det hele. Men reiste du over grensen til Sverige, så hadde de pæresmak, ispinner av tyggegummi og fargerike emballasjer.

Ingenting av dette hadde vi i Norge.

Favorittisen var den såkalte Einar Gerhardsen-isen, som var en ispinne uten is. For at ingen skulle glemme at Gerhardsen under krigen satt på Grini. (Ok, den siste der var et påfunn. Kanskje.)

Så der står saken. Vi vil ha et tribunal, og vi vil ha det nå, før det er for sent!

Så kan vi kanskje omsider ha det litt gøy, vi også.

Kronikkforfatteren er til daglig oberstløytnant i Forsvaret, men skriver naturlig nok bare på vegne av seg selv her.

Følg NRK Debatt på Facebook