I årets to første måneder har det vært angrep i to europeiske land. Begge ser ut til å ha fulgt samme oppskrift. Først angrep på steder forbundet med ytringsfrihet, deretter angrep mot jøder.
I etterkant av slike hendelser er behovet for å forstå, uttrykke følelser og meninger, og komme med ulike forklaringsmodeller og tolkninger ganske forståelig. Det er i denne sammenheng man må lese den siste ukens lederartikler i Jyllandsposten. Avisen er ikke bare fra et av landene som har blitt angrepet. Den har også vært et terrormål etter publiseringen av Mohammed-karikaturer i 2006.
«Det er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og verdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi innse, hvis vi skal kunne forsvare vår samfunnsmodell», het det for eksempel i lederen den 16. februar. «Vår tro på den sosiale ingeniørkunstens saliggjørende virkning i integrasjonen har vært så massiv, at den har skygget for alt annet», skrev de to dager senere.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Argumentene er gamle
Tekstenes aggressive tone og sammenblanding av ulike momenter har forståelig nok skapt reaksjoner. Her kan man blant annet finne kritikk av innvandringspolitikk, behov for å uttrykke kulturoverlegenhet og argumenter for at man er i en slags religionskrig. Argumentene som presenteres og måten de presenteres på er ikke ny, man har lenge kunnet finne de hos høyrepopulister.
ISIS og deres motparter ønsker en verden som er svart/hvitt, enkel å forstå, hvor islam konstant er i konflikt mot Vesten, og hvor alle utfordringene sees i lys av dette.
Jyllandsposten ser ut til å gå i retning av denne fortolkningsrammen, men unngår å omfavne den helt. Likevel er det noe som gjør at man ikke kan avvise dem som en gjeng skrullinger. Først og fremst fordi det er Danmarks største avis som stiller hele redaksjonen bak meningene. Det kan tyde på at argumenter som tidligere kun nådde ut til spesielt interesserte på nettet, nå er i ferd med å bli stuerene i samfunnsdebatten – og fordi lederartiklene, om man skal legge velviljen til, kan virke som en klønete invitasjon til debatt.
Mangler nyanser
Avisen virker opptatt av å ville adressere roten til problemene, og er forberedt på å provosere og skape reaksjoner for å sette søkelyset på disse. Jeg kan forstå frustrasjonen som uttrykkes i lederartiklene. I denne frustrasjonen ligger det et budskap om at samfunnet står overfor et alvorlig problem, det har vart en stund og det er på tide at noen tar ansvar, spesielt muslimer selv. Så langt kan jeg følge dem. Men mangelen på nyanser og trangen til «enkle» løsninger gjør at dette budskapet – om det er hovedbudskapet – kommer i skyggen av krigstypene.
De er inne på noen interessante betraktninger i blant. I lederartikkelen «En ny slags krig» fra 16. februar, skriver avisen at en av utfordringene med «islamistiske mørkemænd» er at de til tross for europeisk oppvekst og statsborgerskap, har de «aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa».
De følger opp i «Et eget ansvar» fra 18. februar med at en av grunnene til «dårlig tilpasning» blant en del unge muslimske menn skyldes oppvekst i en «patriarkalsk kultur».
Forsterker utenforskapet
En slik oppvekst kan muligens føre til at man blir mer tilbøyelig for autoriteter, i tillegg til å styrke en fellesskapsfølelse. Det kan være at man føler seg mer som en del av en gruppe eller miljø og har behov for å snakke på vegne av og forsvare dem. I møte med svært individorienterte samfunn som de nordiske, er det lett å snakke forbi hverandre, noe som kan skape og forsterke en følelse av utenforskap.
Selv om avisen ikke nevner konspirasjonsteorier, virker det som om de prøver å adressere det. Det er ikke til å komme unna at unge kan arve konspirasjonsteorier med antivestlige og antisemittiske holdninger fra foreldregenerasjonen i de muslimske miljøene. Det er holdninger som ekstreme grupperinger spiller på, og de er derfor viktig å imøtegå.
Må spørre mer
Dette handler i utgangspunktet om at unge får muligheten til å være spørrende og utforske sin tro, identitet og tilhørighet til samfunnet, samtidig som man viser mangfoldet blant muslimer.
Det er viktig at unge blir utfordret på en måte som får dem til spørre mer. For faren er størst når de slutter å spørre og bare følger. Heldigvis finnes det mange ulike initiativ som er rettet mot denne type problematikk, som eksempelvis minareten.no. Men det vil ta tid å endre holdninger.
Er muslimer ofre? Jyllandsposten mener nei. Muslimer er ingen ensartet gruppe. Enkelte muslimske grupper godtar ikke at andre muslimer eller muslimske grupper kan kalles muslimer en gang.
Stenger for mangfoldet
Den demografiske gruppen av muslimer består av ulike miljøer: asiatere, afrikanere, arabere, etniske skandinavere, asylsøkere, arbeidsinnvandrere, sunni, sjia, ahmadiyya, homofile, kulturelle muslimer og mye, mye mer. De har mange identiteter å forholde seg til. Blant dette mangfoldet vil man finne noen som er ofre, mens andre ikke er det.
Og her er litt av problemet med forenklingen avisen bedriver. For når de skriver «at et skræmmende stort flertal af muslimske indvandrere mener […]at Koranen kun kan tolkes på én måde, og at intet står over sharia», så er de inne på et viktig poeng. Likevel stenger de døren for mangfoldet av innfallsvinkler til slike meninger.
Det er bra at Jyllandsposten er utålmodige. Når man er vitne til terrorangrep så nært en selv, er det forståelig at man blir provosert og sier at nå må noe gjøres. Kanskje vil det føre til at flere hoder tenker på løsninger.
