Du er nok klar over at plast ikke brytes ned i naturen, og derfor bør kastes der den hører hjemme. Men plast finnes mange flere steder enn vi tenker på til daglig. Maten vår og produkter vi kjøper er ofte innpakket i plast.
Mindre kjent er det at vi også pakker oss selv inn i plast. Hver eneste dag.
Sjekk merkelappen på skjorta, buksa, jakka eller skoene dine. Står det polyester? Da er det plast. Polyamid eller nylon? Plast. Gore-Tex? Plast.
Akryl, polypropen, vinyl, aramid, PVC, spandex, lycra, mikrofiber, sympatex, windstopper, scotchgard, aquaguard, exceltech, polartec, tactel, teflon, thinsulate, cordura, elastan?
Plast alt sammen.
60 prosent av alle klær er laget av plastmaterialer. Det er hverken bærekraftig eller nødvendig. Skal vi få bukt med plastproblemet, må vi også gjøre noe i vårt eget klesskap.
Ender som støv og «hybelkaniner»
Når du bruker og vasker plagget, slites det stadig av små fragmenter som blir til støv, lodotter og nupper. Disse fibrene forsvinner ofte ut med vaskevannet, blåser rundt i lufta eller samler seg under sofaen som «hybelkaniner».
Og våre klær og tekstiler er laget av en salig blanding av materialer. Bomull, ull og lin er eksempler på naturlige tekstiler, som er produsert av materiale fra planter eller dyr. Fragmenter fra slike klær vil etter en tid brytes ned i naturen, som annet plante- og dyrebasert materiale. Det blir til jord.
Ut i Oslofjorden
Men fragmenter fra plast brytes ikke ned. De blir værende i naturen som plast, og havner ofte i havet, der organismer forveksler mikroplast med mat. Over tid slites de ned og blir mindre og mindre. Men de forsvinner aldri. Og mengdene er store.
IVL Svenska Miljöinstitutet målte i 2014 utslippene fra ett enkelt renseanlegg i Osloområdet, VEAS i Asker. 35 millioner plastbiter og fragmenter av plast ble da skylt ut i Oslofjorden hver eneste time, selv etter at renseanlegget hadde klart å filtrere ut over 90 prosent av mikroplasten. Ifølge forskere ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, kommer en tredel av alle partiklene som havner i havet fra klær.
Kosebamser og superundertøy
I tillegg er tekstiler langt mer enn klær. Plast er dominerende som stopping i alt som er mykt: kosebamser, madrasser, sofaer, puter og stoler.
Regntøy, superundertøy, trenings- og sportsklær og mikrofiberkluter er også laget av plast.
I tillegg lages det plastlignende materialer av trefiber, som gjennomgår en kjemisk prosess som gjør at disse får mange av de gode, slitesterke egenskapene fra plastmaterialer. Men det gjør at også disse regenererte trefibrene blir svært tungt nedbrytbare i naturen, muligens like umulig å bryte ned som plast, og dermed like miljøskadelig. Viskose, tencel, modal, rayon, kunstsilke, cellofan og bambusviskose (ofte kun referert til som bambus) er blant disse materialene.
Til tross for at plast er definert som farlig avfall, finner vi mikroplast over absolutt hele kloden, fra Arktis til Antarktis. Det har vært svært mye fokus på forsøpling og plastemballasje, og godt er det. Men de antatt største kildene til mikroplastforurensning fra Norge er bildekk, kunstgressbaner og maling, i tillegg til klær og tekstiler. Det kreves derfor en bredere, mer målrettet og aktiv tilnærming for å bli kvitt plastproblemet.
Selv om vi nå ligger an til å få et forbud mot forsøplende engangsplast, så er ikke det nok. Regjeringen må følge opp med aktive tiltak overfor de enorme utslippene fra andre kilder.
Vask sjeldnere
Naturvernforbundet mener det er på høy tid at vi får en miljømerkeordning for klær. Derfor krever vi at produsentene av klær får et utvidet ansvar for kvaliteten på klærne, samt hvilke materialer som brukes, og for at klærne skal kunne gjenbrukes og gjenvinnes.
Her burde regjeringen sette grenseverdier for hvor mye partikler et plagg kan avgi, slik at det må bli forbudt å selge de aller mest dryssende, lettslitte plastplaggene.
Samtidig må vi som er kleskunder bli bedre opplyst om miljøkonsekvensene av plaggene vi kjøper. Vi må vite hvordan vi kan minimere slitasje og forstøving ved hjelp av riktig vasking, tørking og oppbevaring av klærne. For det er stor forskjell på å kjøpe klær som er laget av naturmaterialer enn plast, på akkurat samme måte som det er forskjell på å kjøpe klær av høy kvalitet, som vi vasker sjeldnere og mer skånsomt.
Plastproblemet er både skremmende og alvorlig. Men det finnes løsninger. Derfor er det viktig at de tiltakene som har begynt å komme ikke blir soveputer for de mange som gjenstår. Politikere virker ofte redd for å forby det de ikke liker, men samtidig er vi helt avhengig av at vi gjør nettopp det, og ikke bare venter på at problemene skal løse seg selv.
Og vi trenger at vi, som forbrukere, bruker den makta vi tross alt har. Derfor bør både vi og Regjeringen begynne i vårt eget klesskap.
