«Orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken», uttalte Oslo-Filharmoniens dirigent Vasily Petrenko i Aftenposten 29. august. Som reaksjon på Petrenkos tanker om kvinnelige dirigenter, er det først og fremst et par spørsmål som umiddelbart oppstår:
Hvorfor skulle en kvinnelig dirigent stråle ut mer seksuell energi enn en mannlig dirigent? Hvorfor velge en seksuell tilnærming til spørsmålet om hvorfor det er få kvinnelige dirigenter i dirigentverdenen? Er dette en tankegang som oppstår i en verden hvor alle orkestrene består av menn, og den eventuelle kvinnelige dirigenten er den eneste kvinnen?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Manneorkestre er avleggs
Muligens tenker Petrenko lite på sin egen seksuelle energi foran orkestrene han dirigerer fordi det er vanlig med overvekt av mannlige musikere i hans eget hjemland, men i Norge er «manneorkestre» for lengst avleggs. De fleste orkestre i Norge har mange kvinnelige musikere, og det virker rart å tro at kvinnelige dirigenter skulle stråle ut seksuell energi overfor kvinner. Det samme gjelder for mannlige dirigenter, som regel dirigerer man både menn og kvinner.
Har Petrenko selv konsentrasjonsvansker når han dirigerer orkestre der 60 prosent av musikerne er kvinner? Har han målt sin egen seksuelle energi da?
Seksuell energi kan knyttes til enkeltindivider, både menn og kvinner, men er ikke noe som er typisk for en kvinnelig dirigent. Derfor blir Petrenkos utsagn, om den kvinnelige dirigentens seksuelle utstråling som står i veien for hennes musikalske konsentrasjon, en smule usaklig.
Kulturforskjeller
Sannsynligvis er det kulturforskjeller mellom Norge og Russland som ligger til grunn for Petrenkos utsagn – noe som gjør det svært vanskelig å føre en konstruktiv diskusjon. Samtidig er det et tankekors at Petrenko skal arbeide i Norge når han har en slik holdning mot sine kvinnelige kollegaer. Norge er et land som har kommet lenger enn de fleste land i Europa når det gjelder likestilling.
La oss heller fokusere på det opprinnelige spørsmålet: Hvorfor er det en så sterk dominans av menn i dirigentstanden? Det er nemlig fremdeles slik at det for de fleste er uvanlig og «rart» å forestille seg en kvinne som dirigent – i dag i år 2013. Dette er et fenomen som har med tradisjoner, konservativitet og psykologi å gjøre.
Før i tiden var de fleste lederstillinger tildelt menn. Kvinner hadde ikke stemmerett. Etter hvert kom kvinnene inn i arbeidslivet for fullt og er i dag i en viss grad likestilt med mennene. I noen yrker har dessverre utviklingen gått veldig sent – deriblant i dirigentyrket.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kvinner har de samme artistiske kvaliteter
Musikk var lenge et felt hvor det konservative og gammeldagse holdt stand. For inntil kun et par år siden var det forbudt for kvinner å spille i Wiener-filharmonien. De var relativt sent ute med å tillate kvinner, sammenlignet med berømte orkestre fra andre land, men kunne likevel ikke forhindre denne utviklingen.
På samme måte kommer de mannsdominerte og/eller tradisjonsdominerte nettverkene som unngår å engasjere kvinnelige dirigenter, til å måtte erkjenne at kvinner kan dirigere minst like godt som menn, og så slippe kvinnene frem. Kvinner har de samme artistiske kvaliteter som menn. Hvis vi skal kunne oppfatte kvinnelige dirigenter som noe «vanlig», må man oppleve dem oftere.
Jeg er selv en norsk kvinne med lang dirigentutdanning fra Tyskland, og jeg har aldri opplevd at det å være kvinne har medført konsentrasjonsvansker når jeg skal dirigere, hverken for meg selv eller for andre. Det eneste man merker, er at det alltid er noen som må venne seg til tanken på å dirigeres av en kvinne før første prøven starter, men så snart man har kommet i gang, er det ingen som tenker mer over det. Harth-Bedoya har helt rett: som dirigent blir man vurdert etter kvalitet, ikke etter kjønn. Er man god får man respekt, er man ikke god får man ikke respekt.
