NRK Meny
Kronikk

Upassende mediedressur?

Justisdepartementet ønsker å påvirke hvordan media dekker innvandringsspørsmål. Det er på kanten av det akseptable i et demokrati, skriver Rune Berglund Steen.

Video Maria Amelie pågrepet av politiet

Maria Amelies sak fikk stor oppmerksomhet i norske medier. Det er denne typen enkeltskjebner Justisdepartementet vil ha mindre av.

Foto: Nyhetsspiller

Justisdepartementet misliker medias dekning av enkeltskjebner på asylfeltet, og vil helst ha dekningen inn i de formene som passer departementet best.

4. oktober inviterte Justisdepartementet derfor journalister til et seminar hvor statssekretær Pål Lønseth uttrykte sin misnøye med journaliststandens kompetanse på asylfeltet. En versjon av Lønseths seminarinnlegg ble publisert på NRK Ytring samme dag.

En underlig seanse

Justisdepartementets seminar var en underlig seanse, hvor statssekretær Lønseth forsøkte å belære media i ryddighet samtidig som han selv både saksbehandlet og latterliggjorde en fraværende Maria Amelie. Verken Maria Amelie, hennes samboer eller hennes advokat hadde blitt invitert til et seminar som i stor grad handlet nettopp om dem.

Statssekretær Lønseth forsøkte å belære media i ryddighet samtidig som han selv både saksbehandlet og latterliggjorde en fraværende Maria Amelie.

Rune Berglund Steen, forfatter

Merkelig blir det også når Lønseth påstår at ”enkeltskjebner får i altfor stor grad dominere medias dekning av innvandringspolitikken”. Forskningen som lå til grunn for seminaret, viser nemlig at det store flertallet av medias artikler om asylfeltet spesifikt ikke omhandler enkeltsaker.

Media dekker noen enkeltsaker ganske inngående, men dette er bare en del av en større helhet. Innenfor denne helheten finner man ikke minst en rekke medieoppslag som fremstiller regjeringens politikk uten motforestillinger, og spesielt uten at de som rammes av de ulike innstramningstiltakene kommer til orde.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Langt på vei en nødvendighet

Faktum er at på ethvert samfunnsområde er dekningen av enkeltsaker ikke bare et effektivt middel for å anskueliggjøre et problem, men langt på vei en nødvendighet hvis man skal få frem de menneskelige konsekvensene av politiske tiltak.

Hvis politikere har et problem med det, spørs det om de bør være politikere.

Rune Berglund Steen, forfatter

Hvis journalister ikke gjør dette, bedriver de knapt journalistikk.

Og hvis politikere har et problem med det, spørs det om de bør være politikere.

At medias dekning av enkeltskjebner på asylfeltet skulle være spesielt problematisk, blir som å si at media ikke bør dekke det når alvorlig syke blir plassert på korridoren, eller når norske soldater faller i Afghanistan. Det skulle nemlig utgjøre en usaklig avsporing, spesielt hvis man ikke kombinerer oppslaget med en gjennomgang av alle de vanskelige avveiningene som lå bak da sykehuset konkluderte at korridoren var best for bestemor eller for at vi gikk til krig.

Dette fremstår som en svært tvilsom tilnærming til medias rolle i norsk offentlighet.

Lever i et maktvakuum

Mer enn det: Jeg har lenge oppfattet det som et alvorlig demokratisk underskudd at asylsøkere ikke kommer mer til orde i det offentlige ordskiftet.

Asylsøkere lever i et nesten totalt maktvakuum, hvor de er prisgitt andres beslutninger om deres liv. Hvis departementet på noe vis skulle lykkes i sitt forsøk på å skremme journalister bort fra enkeltsakene, dels ved å skape et inntrykk av at dette feltet er så komplekst at det er best å skygge banen, ville det være katastrofalt for de mange asylsøkerne som er avhengige av en kritisk og granskende presse.

Passende departemental fremferd?

Dette handler i hovedsak om at Justisdepartementet ikke ønsker å bli konfrontert med konsekvensene av egen asylpolitikk. I alle fall ikke på måter som gjør det vrient å avvise kritikken.

Jeg har lenge oppfattet det som et alvorlig demokratisk underskudd at asylsøkere ikke kommer mer til orde i det offentlige ordskiftet.

Rune Berglund Steen, forfatter

Selvsagt kan det være vanskelig å gi et politisk svar på tårer, slik NRK har meldt at noen politikere skal ha klagd over. Hvis man ønsker å unngå den situasjonen, kan man la det gråtende barnet slippe å tilbringe barndommen på et asylmottak. Alternativt vil jeg mene at situasjonen er verst for barnet.

Justisdepartementet balanserer her på kanten av hva som utgjør passende fremferd i et demokrati. At Justisdepartementet presenterer sine politiske synspunkter med de virkemidler de har til rådighet, er én ting.At Justisdepartementet, som en av landets viktigste maktutøvere, forsøker å påvirke hvordan media fyller sin rolle som maktkorrektiv, er noe ganske annet.

Det er selvsagt heller ikke slik at Justisdepartementet sitter på fasiten her. Partipolitikk er per definisjon det motsatte av nøytralitet, og Justisdepartementet er i høyeste grad en utøver av partipolitikk.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Åpenhet

Og av alle de ganger vi har snakket om «mer åpenhet» det siste året: Hva sier det om regjeringens forståelse av disse viktige ordene når den helst vil ha den kritiske dekningen av asylpolitikken inn i de mer byråkratiske formene hvor den selv føler seg tryggest? Hva har Justisdepartementet å skjule? Hvorfor er de så engstelige for at flere enkeltsaker skal bli kjent i offentligheten? Det kan bare være én riktig reaksjon fra media på en slik tilnærming: nemlig å ta det som en uvanlig sterk oppfordring til enda mer kritisk dekning.

En begynnelse ville være en vesentlig mer inngående mediedekning når personer tvangsreturneres til ny forfølgelse. Disse spesielt alvorlige ”enkeltskjebnene” har media nemlig ofte vært merkelig tause om.