Kronikk

Unge får ikke god nok psykisk helsehjelp

Barn og unge må få et psykisk helsetilbud som er tilpasset dem – ikke en kopi av det vi tilbyr voksne.

Inga Bejer Engh

FNs barnekomité  har flere ganger påpekt at det psykiske helsevernet for barn og unge i Norge er for dårlig utviklet, og at det haster å treffe effektive tiltak, skriver barneombudet.

Psykiske plager og lidelser hos barn og unge er en av de største helseutfordringene våre. 70000 barn har så store psykiske vansker at det går ut over fungering i familien, på skolen eller på fritiden.

Tidlig, god og riktig hjelp har avgjørende betydning for disse barnas videre utvikling.

Utfordringene i psykisk helsevern for barn og unge har lenge vært kjent, både i faglige og politiske miljøer. Til tross for planer og tiltak, ser vi at de samme problemene går igjen år etter år.

Det er uønsket variasjon i tilgang til hjelp og manglende kvalitet på hjelpen. Det er alvorlig at psykisk helsevern ikke prioriteres høyt nok, verken i helseforetakene eller hos regjeringen.

«Jeg skulle hatt BUP i en koffert», sa en jente til oss.

Et av mine satsingsområder som barneombud er å arbeide for at barn og unge skal få bedre psykisk helsehjelp.

I vår rapport «Jeg skulle hatt BUP i en koffert» har vi hentet inn erfaringer fra både de som får hjelp og de som skal gi hjelp i barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). Vi har lyttet til dem det gjelder.

Barn venter for lenge på hjelp

For en ungdom som har vansker med å fungere i hverdagen er det svært belastende å vente på riktig oppfølging. Mange får det verre mens de venter.

Fortsatt er gjennomsnittlig ventetid for lang, og variasjonen er stor rundt om i landet, i snitt fra 34 til 52 dager.

Regjeringen vil at ventetiden skal ned. Men vi er bekymret for at krav om kortere ventetid går på bekostning av kvaliteten i tjenesten om ikke kapasiteten samtidig bygges opp.

Vi ser også at det er stor variasjon i hvilken praksis de ulike helseforetakene har for vurdering av henvisninger. Noen barn og unge blir avvist som følge av mangelfull informasjon i henvisningen.

De har behov for mer tid enn voksne til å bli kjent med behandleren og bygge en tillitsfull relasjon.

Verdifull tid går tapt mens de venter på ny henvisning og vurdering av denne. I verste fall blir barn og deres familier stående uten hjelp. Det er avgjørende å få på plass felles rutiner for god saksbehandling som sikrer at barn får den hjelpen de har krav på.

Barnets behov må i sentrum

«Jeg skulle hatt BUP i en koffert», sa en jente til oss. Verken ungdommer, foreldre, behandlere og ledere vi har snakket med, opplever at tjenestene i god nok grad klarer å tilpasse hjelpen til det enkelte barns livssituasjon og behov.

Barn og unge er i motsetning til voksne i rask utvikling. De har behov for mer tid enn voksne til å bli kjent med behandleren og bygge en tillitsfull relasjon, snakke på et annet sted enn på et kontor og på en tid hvor det ikke går ut over skolegangen.

Å jobbe med unge krever også at en bruker tid på å forstå omgivelsene rundt dem. Barnekonvensjonen er helt tydelig på at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Det gjelder også i utforming av hjelpetilbud.

Å jobbe med unge krever også at en bruker tid på å forstå omgivelsene rundt dem.

Men fleksibilitet koster. Vi vet at noen steder har BUP ambulante tjenester. Flere helseforetak bør legge opp til slike fleksible løsninger for å møte barna der de er mest mottagelige for hjelp.

Tydelig ansvarsfordeling

Ledere og behandlere i BUP sier at det er lite rom for å tilpasse behandlingen til individuelle behov. En av årsakene synes å være helseforetakenes manglende prioritering av psykisk helsevern for unge.

Manglende kapasitet i BUP og samtidige krav til raskere pasientforløp legger begrensninger på hvilket tilbud de kan gi.

Finansieringsmodellen til BUP, med takster knyttet til koder for aktivitet, kan også være en utfordring. Vi er ikke i mål med å utvikle en modell for behandling som bygger på barnets beste.

De kommunale helsetjenestene og BUP er gjensidig avhengige av hverandre for at helsehjelp til barn skal fungere.

Det er i dag for stor variasjon i hvilke helseplager hos barn og unge kommunene klarer å håndtere selv og hvilke som blir henvist til BUP.

Mange får det verre mens de venter.

Dette kan føre til større press på BUP, noe som går ut over kapasiteten til å behandle barn med sammensatte lidelser og omfattende hjelpebehov. Det er for store ulikheter i hvordan kommunene følger opp barna etter behandling i BUP.

Lytt til de unge

I opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse, som regjeringen la frem i fjor, er det ingen tiltak som forplikter kommunene til å utvikle et lavterskeltilbud.

Det er på tide at regjeringen stiller krav til kommunene om hvilket helsetilbud de må ha tilgjengelig for barn.

Det er behov for en bred gjennomgang av tilbudet til barn og unge som trenger psykisk helsehjelp. FNs barnekomité  har flere ganger påpekt at det psykiske helsevernet for barn og unge i Norge er for dårlig utviklet, og at det haster å treffe effektive tiltak.

Vi mener myndighetene må tenke nytt, lytte til barn og unges erfaringer og ta innover seg at tjenestene må ta utgangspunkt i barn og unges særskilte behov.

Slik tar vi et skritt nærmere det psykiske helsevernet barn og unge har krav på.