Jeg har alltid visst at jeg likte jenter. Da jeg begynte på fotball som 5-åring, spilte jeg på guttelaget. I barnehagen valgte jeg biler og gravemaskiner fremfor barbie. Jeg hadde langt brunt hår, som jeg nektet å la mamma flette.
Sommeren 2018 var jeg på Eminem-konsert i Oslo med stefaren min Tore. På togturen hjem fra Oslo til Stavanger bestemte jeg meg for at jeg ville fortelle mamma og Tore det. Jeg var nervøs for hva de ville si.
Mamma og Tore sa at de visste det, og at de alltid hadde visst det. De elsket meg og var like glad i meg, uavhengig av om jeg likte gutter eller jenter. Jeg fortalte til noen få i klassen at jeg hadde jentekjæreste. Jeg gikk i 7. klasse da. Heller ikke noen av de andre elevene ble overrasket.
Aleksandra med familien sin, da hun konfirmerte seg tidligere i år.
Alle visste det, men ingen sa noe på det, og ingen plaget meg. Til og med lærerne visste det.
Jeg fikk være meg selv.
Mamma og Tore forberedte meg på at det kunne bli en del spørsmål da jeg begynte på ungdomsskolen. Men ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det ville bli så tøft.
Kort tid etter jeg begynte i 8. klasse, begynte ryktene å gå. Jeg ble «blikket» og snakket om. Jeg ble kalt homo og trans. Mens jeg satt i klasserommet var det noen som kastet inn lapper der det sto homse og trans.
Og verre skulle det bli.
Skjermbilde av noen av meldingene Aleksandra fikk.
Det er så vanskelig når du blir trakassert av de tøffe og populære på skolen. De som er eldre enn deg. Da det begynte, forsvarte jeg meg og sa stygge ting tilbake. Det var av og til som på film, at folk sto i ring rundt oss, mens vi slang til hverandre. Mange samlet seg for å få det med seg. Det hendte at lærere måtte skille oss.
Det verste var da jeg ble kalt stygg homo og spyttet i fjeset av en annen elev på skolen.
Det er det mest krenkende og grusomme jeg har opplevd. Jeg følte meg bitte liten, som jeg ikke var noe verdt. En ting er stygge ord og kommentarer, de sårer de også, men ikke på denne måten.
Navnet mitt ble lagt ut på videoblogger, og de sa at jeg måtte tas. Nå visste hele byen hvem jeg var. Jeg ble utsatt for vold, hets og hat.
Vi anmeldte, men saken ble henlagt.
Skjermbilde av noen av meldingene som kom til Aleksandras Instagram-konto.
Jeg byttet ungdomsskole og i begynnelsen gikk det fint. Alle visste jeg var lesbisk. Etter hvert begynte flere å kalle meg homo og trans. Jeg kunne ikke gå i gangene på skolen uten at noen sa stygge ord.
Det hele toppet seg da jeg en dag ble slått av to på skolen, de tok også kvelertak på meg med genseren min. Venninnene mine så alt, og vi anmeldte, men det ble henlagt.
Heldigvis har jeg hatt fotballen og laget mitt på Viking J-15. Jeg gleder meg til hver trening og kamp. Det er mitt fristed. På banen får jeg være meg selv. Fotballen har på mange måter reddet meg, i tillegg til familien min.
Drømmen er å satse videre på idretten.
En kveld i mai var kjæresten min og jeg ute for å spise. Jeg ble oppsøkt av fire ungdommer. Vi ville ikke ha problemer og prøvde å gå derfra. Jeg blir dyttet hardt i bakken og slått.
Sommerferien kom, og mens jeg var på ferie mottok jeg trusler, drapstrusler og hets for min legning og etnisitet. Jeg får tilsendt videoer av henrettelser fra krigen på Balkan, der faren min er fra. De sender også voldsvideoer, og sier at jeg er den neste.
De truer meg og hele min familie på livet.
De vet hvor jeg bor.
Skjermbilde av noen av meldingene, som var både rasistiske og sexistiske.
29. juli 2021 får jeg nok, og legger ut et Instagram-innlegg:
«Nå har det faktisk gått for langt. Eg kan kje eingang ver på ferie langt vekke fra Norge uten å få hat for ka legning eg har eller ka land eg komme fra. Eg e for at alle skal få lov te å ha sin egen mening og alle trenge kje å støtte homofili, men dette e langt forbi å kje støtte noe.
Det er blitt lagt ut på Snapchat storyer der det står denne gutten er rasist og har mye imot muslimer, kom privat for mer info om denne transen. Når ble det greit å skrive? Me lever i 2021, og det er bare flaut å se at 14, 15, 16 og oppover skriver og mener sånn om andre»
Alle skal få lov å mene ulike ting om homofili, men å hetse, true, drapstrue, slå ned og trakassere noen for den de er, er totalt uakseptabelt.
Volden, hetsen, trakasseringen og truslene jeg har mottatt de siste årene har gjort meg engstelig.
Jeg aner aldri når noen slenger stygge kommentarer til meg, ser stygt på meg, tar bilde av meg eller konfronterer meg.
Jeg føler meg ikke fri.
Jeg liker ikke å ta bussen alene lenger. Jeg tar enten buss sammen med noen, eller så henter mamma meg.
Konsentrasjonen min og motivasjonen min på skolen er dårlig. Dette har blitt altoppslukende, på en måte. Jeg går i 10. klasse. Det er et viktig og avgjørende år. Jeg vil inn på idrettslinja, men det krever at jeg klarer å holde på de gode karakterene jeg hadde.
Jeg vil fortsette å satse på fotballen som har vært redningen min. Det vet jeg ikke om jeg klarer.
Det er utrolig urettferdig at dette skal påvirke og være avgjørende for meg. Jeg har aldri bedt om dette.
Dette er helt ufortjent.
Ved å fortelle min historie håper jeg at jeg kan gi hatet et ansikt. Dette skjer daglig med mange ungdommer og på flere skoler. Vi må ha et samfunn der alle kan få lov å være seg selv. Og når man ikke får lov til å være seg selv, men hetses og hates for den man er, skal det ikke henlegges eller glemmes.
Det må tas tak i.
