NRK Meny
Kronikk

Ung, hvit og medskyldig?

En ny underklasse blant voldtektsofre er i ferd med å vokse frem. Felles for dem er at de er unge, hvite og ikke kjenner sine overgripere.

Voldtekter

De er barn, og likevel regnes de som medskyldige. Selv om de forholder seg passivt (bevisstløse eller forsvarsløse), tolkes deres adferd som aktivitet, skriver Anne Bitsch om en ny gruppe voldtektsofre.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Dommen i den mye omtalte voldtektssaken fra Steubenville, Ohio, har nylig satt søkelys på visse sider ved amerikansk ungdomskultur og mediedekningen av seksualforbrytelser. I korte trekk handler saken om to unge menn som ble tiltalt og dømt for å ha voldtatt en beruset, mindreårig jente, som i media har blitt hetende «Jane Doe». En av dem ble også dømt for å ha tatt bilder av henne med seksuelt innhold. Bildene ble senere spredt i sosiale media. I en ubehagelig video avsløres det hvordan en gjeng gutter latterliggjør offeret og tøyser med hennes forsvarsløse tilstand.

Mange ble senere provosert over uttalelser fra CNN-journalist Poppy Harlow om hvor trist det var å se at unge menn med lovende fotballkarrierer fikk sin fremtid ødelagt, uten at konsekvensene for offeret ble omtalt med ett ord. I skrivende stund har mer enn en kvart million mennesker verden over signert en underskriftskampanje som krever at tv-stasjonen gir en offentlig unnskyldning.

LES: CNN anklages for å være voldtektssympatisører

Skampletter på samfunnets ære

Personlig er jeg opprørt, men dessverre ikke overrasket, over vendingen dekningen av denne saken tok i USA. Den følger et vant repertoar der noen grupper av ofre vurderes som verdige, og noen grupper av overgripere vurderes som «uekte». Det gjelder generelt gutter og menn fra privilegerte samfunnslag, og i særdeleshet sportskjendiser. I min masteroppgave om amerikanske mediedebatter om voldtekt fant jeg at noen voldtektssaker blir blåst ut av proporsjoner. Det handler fort om andre ting enn sakens fakta, og heller om hvordan ofre overskrider normer for passende seksualadferd og kaster skam over samfunnet.

Jeg tror mange ville blitt overrasket over hvor usivilisert folk kan oppføre seg når ryktet om en voldtekt er ute

Anne Bitsch, stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Også i Norge forekommer dette. Under arbeidet med «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» og min forskning på temaet, har jeg de siste par årene fulgt rettssaker i hele landet og lest nærmere 100 lagrettsdommer. Det kan være grufull lesning. Jeg tror mange ville blitt overrasket over hvor usivilisert folk kan oppføre seg når ryktet om en voldtekt er ute.

Hvordan unge jenter bør oppføre seg

I en av sakene jeg har undersøkt fra Sørlandet, ble tre unge menn med minoritetsbakgrunn, en av dem under 18, anmeldt for gruppevoldtekt av en etnisk norsk 13-årig jente. Hun ble tatt med i en bil og tvunget til sex. En av dem var hun svært betatt av og hadde frivillig sex med. De to andre ønsket hun ikke seksuell kontakt med. Guttene ble frikjent for voldtekt, men dømt for ulovlig seksuell omgang med en mindreårig. Av dommen fremgår det at jenta var forkommen da hun kom hjem dagen etter og hadde blødninger. Men i likhet med mange andre ofre for såkalt «festvoldtekt» og «sovevoldtekt» er det ikke mye sympati å få for jenter som henne. «Hore», «asylsenter» og «black hole» er blant skjellsordene hun fikk slengt etter seg.

For retten ser det ut til å være utenkelig at en jente som «kler seg voksent» og kan ha frivillig sex med en fyr i baksetet av en bil, ikke er fair game for resten av guttegjengen.

Anne Bitsch, stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hennes forbrytelse var at hun overskred gjeldende normer for hvordan pene unge piker oppfører seg. Underteksten i slike saker synes i blant å være: «Hadde disse naive og seksuelt løsslupne ungjentene bare ikke drukket så mye og oppført seg slik, hadde de bare tatt ansvar, så hadde vi sluppet dette maset».

Kanskje var det ekstra provoserende at hun var forelsket i en gutt med en annen etnisk bakgrunn enn norsk? Folkemassens betoning av at hun hadde hatt sex med noen av en annen etnisk opprinnelse virker påfallende. For retten ser det derimot ut til å være utenkelig at en jente som «kler seg voksent» og har frivillig sex med én fyr i baksetet av en bil ikke er fair game for resten av guttegjengen.

«Verdige ofre»

Kriminologen Nils Christie skrev i sin klassiske artikkel «The Ideal Victim» i 1986 at verdige ofre typisk er unge, svake og ikke kjenner sin overgriper. I amerikansk voldtektsforskning har det samme poenget hyppig blitt gjentatt. Blant annet i saken om en kvinne som i 1989 ble gjengvoldtatt i Central Park, New York, av menn med minoritetsbakgrunn. Ungt, hvitt offer og ukjent gjerningsperson har ofte blitt fortolket som synonymt med verdighet.

I min forskning har jeg imidlertid funnet flere eksempler som peker på en til dels ny, eller i det minste underkommunisert, samfunnstendens når det gjelder voldtekt og verdighet. For 40 år siden var voldtekt i ekteskapet utenkelig. I dag er det mer oppmerksomhet om vold i nære relasjoner. Selv om partnervoldtekt riktignok ikke rangerer like høyt som den fryktede overfallsvoldtekten, trer en annen gruppe ofre nå frem som en ny underklasse. Paradoksalt nok har mange av dem de kjennetegnene man assosierer med såkalt «verdige ofre»: De er unge, hvite og deres overgripere er enten totalt ukjente eller perifere bekjente.

Ifølge mine kilder i USA var «Jane Doe» hvit og kjente bare de domfelte overfladisk. Både i Steubenville og på Sørlandet var ofrene mindreårige. Den nye populære termen politi, enkelte forskere og media bruker om dette er «gråsoneovergrep». Man forklarer, og bortforklarer, voldtektene med at dagens sexkultur har blitt så løssluppen.

Forsvarsløse, men tolkes som aktive

De er barn, og likevel regnes de som medskyldige. For eksempel dersom de, som offeret i Steubenville-saken, har drukket så mye at de ikke kan gjøre rede for seg. Selv om de forholder seg passivt (bevisstløse eller forsvarsløse), tolkes deres adferd som aktiv. Ved nærmere øyekast er kvinnene ofte ikke så aktive. Tvert i mot ser fellesnevneren for den nye underklassen av voldtektsofre ut til å være at genuine forhandlingsmuligheter er sterkt begrenset og at deres sårbarhet utnyttes. Det blir feil å vurdere barns og ungdommers handlinger med utgangspunkt i en voksens erfaringsverden. Vi erkjenner det for de yngste lovbryterne, men tar ikke alltid dette inn over oss i møtet med ofrene. Hvorfor?

De er barn, og likevel regnes de som medskyldige.

Anne Bitsch, stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

I Steubenville-saken kunne media rapportere om at saken splittet byen i to. Utenfor rettslokalene samlet aktivister seg med skilt hvor det sto: «Steubenville: Stedet der bevisstløs betyr ja». Det er selvfølgelig dypt urettferdig. En by kan ikke ta ansvar for enkeltindividers handlinger. Selv om det aldri kan skade med en debatt om voldtektskultur, og hva alle kan gjøre for å forebygge at det skjer, er det likevel ikke byen som sådan som er ansvarlig. Det er de som har forgrepet seg, og bare dem, som til syvende og sist må svare for sine handlinger foran en domstol. Som de amerikanske feministene og forfatterne Jessica Valenti og Jaclyn Friedman skriver i The Nation: De må forstå at et fravær av nei ikke er det samme som samtykke.

Hvem er overgriperne?

Med et for stort fokus på ofrenes alkoholinntak og deres seksuelle rulleblad forsvinner dessverre samtalen om overgriperne. Hvem er de? Hvorfor gjorde de det de gjorde? Hvordan får vi dem og andre unge menn i deres miljøer til å forstå at man ikke kan behandle andre mennesker på den måten? Det handler både om individets ansvar for ikke å voldta og om samfunnets årvåkenhet når det gjelder å oppdage og reagere på ukultur der den finnes.

Med et for stort fokus på ofrenes alkoholinntak og deres seksuelle rulleblad, samt på beskyttelsen av lokalsamfunnets ære, forsvinner dessverre samtalen om overgriperne.

Anne Bitsch, stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning

Fra min plass på tilskuerbenken i norske rettssaler har jeg ofte sett unge mennesker i miljøer som ennå ikke har innarbeidet en kollektiv ryggmargsrefleks på at sex skal være frivillig. Ikke sjelden handler det mer om erobring og «kred» i guttegjengen enn om gjensidig nytelse. Når denne type saker ender i domstolene må retten se denne sårbarheten. Man må forstå den sosiale konteksten overgrep skjer innenfor og spørre seg selv: Befinner fornærmede seg i en situasjon der et nei vil bli respektert? Er forhandlinger om sex et reelt alternativ?