Ubegripelig forskjellsbehandling

Jeg vil ikke ha folk på besøk, jeg vil ha barna mine på skolen!

kZeLcAOM

Våre barn må fortsatt leve med uforholdsmessig strenge restriksjoner på rødt nivå med et elendig undervisningstilbud og et sterkt redusert sosialt liv, skriver kronikkforfatteren. (illustrasjonsbilde)

Foto: Thomas Brun

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Over ett år har gått med skiftende smittetrykk og enda mer skiftende restriksjoner.

Vi har lært oss å vente. Vente på bedre tider og lojalt følge retningslinjer fra FHI, Regjeringen og Byrådet. Når de har vært til å forstå.

Men med siste prioritering fra Byrådet i Oslo, er det faktisk ikke lenger til å forstå.

I redegjørelsen om gjenåpningsplanen for Oslo var skolebarna utelatt, kun i en bisetning nevnte Byrådslederen at alle skoler og barnehager fortsatt skulle være på rødt nivå, de var «ikke en del av planen».

Skolebyråden uttalte senere: «Rødt nivå, så strengt som Oslo har det nå, har store konsekvenser for barna». Men viser Byrådet en vilje til å gjøre noe med det?

Første gang Byrådet i Oslo turte å snakke om elefanten i rommet, og geleide den på plass, var 15. mars.

Da ble det endelig innført en viss differensiering mellom bydelene i Oslo, der skolebarn i femte til sjuende trinn i de hardest rammede bydelene ble satt på heldigital undervisning.

Noe annet ville vært en umulighet, i og med at de samme bydelene ble prioritert med betydelig ekstra vaksinedoser. Alt dette var klokt og riktig – pandemien beseires med felles innsats, og vi må sette inn trykket der problemet er størst.

Oslos vestlige bydeler blir konsekvent neglisjert, nedprioritert og saldert.

Men når smittetrykket etter syv uker med rødt nivå er svært lavt i vestlige bydeler, burde det vel ut fra Byrådets egen logikk være tilsvarende rimelig at barnehager og skoler i disse bydelene blir satt på gult nivå?

Men det er vel ikke politisk korrekt i Rådhuset å gi vestlige bydeler likeverdig behandling som de gjør med øvrige Oslo og sette inn tiltak som er tilpasset situasjonen.

Vi ser det gjentatte ganger fra Byrådet enten det gjelder bevilgninger til sykkelveier, idrettsanlegg, skolefinansiering eller smitteverntiltak: Oslos vestlige bydeler blir konsekvent neglisjert, nedprioritert og saldert.

Som far til tre gutter i barnehage, barneskole og ungdomsskole har jeg sett de fleste varianter av halve dager, kvarte dager, halve klasser, ute-kohorter, liksom-turdager og «faste» grupper uten hensyn til sosiale kontakter.

Fellesnevneren har vært at undervisningstilbudet i skolen blir svakt, og jeg vet også svært ulikt skolene imellom.

Det skaper ikke mer mobilitet i samfunnet at barna får gå på skolen i sitt eget nærmiljø.

To timer Teams-hjemmeskole med en lærer som samtidig skal undervise i klasserommet er utfordrende for alle. Og i skoletiden finnes det plass til både maurstudering og kosetime, langt fra den prioritering vi gjerne skulle sett når læringstiden er begrenset.

Da blir det opp til to fullt arbeidende foreldre å sikre at skolearbeidet følges opp, eller om lydene fra gutterommet er Minecraft. Men ikke alle barna har to foreldre som kan følge opp i arbeidstiden, og dermed forsterkes forskjellene mellom barna, en forskjell skolebyråden svært ofte har uttrykt rørende sterk bekymring for.

Barnehagen gjør sitt ytterste for å opprettholde et godt tilbud til de minste både ut og inne. Barna har lært seg at de ikke kan leke med hvem de vil, uteområdet blir delt opp i soner med tau.

De som er mest glad i ball kan bare spille i ballbingen på tirsdager når deres kohort har «riktig» uteareal.

Den faste turgruppen er for lengst kansellert, det er det ikke nok voksne til. Men vi har vært heldige, mange barnehager har måttet stenge helt eller delvis, fordi de har vært på rødt nivå og ikke har hatt nok bemanning ved sykdom.

Og hvordan skal vår tenåring oppleve god sosial læring, godt læringsmiljø, nye relasjoner, spennende ungdomstid når altfor mange av skoletimene på ungdomsskolen skjer på gutterommet hjemme?

Det skaper ikke mer mobilitet i samfunnet at barna får gå på skolen i sitt eget nærmiljø.

Vi har gang på gang blitt prentet inn fra pressekonferansene at «barn og unge først», «skole er viktigst», «vi må skjerme de minste», «utdannelse er prioritet nummer 1». Dette er tydeligvis ikke sannhet lenger fra Oslos byråd.

Det er vel ikke politisk korrekt i rådhuset å gi vestlige bydeler likeverdig behandling.

Gjennom hele pandemien har vi hørt at det må være en forholdsmessighet mellom tiltak og konsekvensene av disse. Byrådet konkluderer selv i sin egen byrådssak om antall besøkende hjemme: «Byrådet kan ikke se at det er forholdsmessig å opprettholde et så inngripende forbud,…»?!

Hvorfor er det forholdsmessig viktigere å åpne for flere middagsgjester hjemme enn å endre fra rødt til gult nivå i bydeler med lavt smittenivå? Hva skjedde med prioriteringen av barn og unges skolegang?

Våre barn må fortsatt leve med uforholdsmessig strenge restriksjoner på rødt nivå med et elendig undervisningstilbud og et sterkt redusert sosialt liv.

Hvordan kan utdanningsbyråden se seg selv i speilet og si høyt og tydelig at det er viktigere å åpne for middagsgjester hjemme enn å la så mange barn som mulig gå mest mulig på skolen?

Så nei, det er ikke lenger til å forstå. Våre barn mister uvurderlig tid og læring, og vil kanskje aldri gjenkjenne sitatet fra fru Alving: «Dette bæres ikke! Aldri!»

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 14.05.2021
2 390
Smittede siste 7 dager
127
Innlagte
774
Døde
1 556 905
Vaksinerte