NRK Meny
Normal

Twitter – valgkampens vaktbikkje

Sosiale medier har forandret norsk valgkamp, men neppe avgjort årets valgresultat.

BOSNIA/ Men are silhouetted against a video screen with an Twitter logo as he poses with an Samsung S4 smartphone in this photo illustration taken in the central Bosnian town of Zenica

«Facebook og Twitter ble dermed ikke arenaer for stemmesanking slik mange hadde trodd, men viktige kanaler for å løfte engasjement og enkeltsaker i viktige målgrupper», skriver Beate Nossum i denne kronikken.

Foto: DADO RUVIC / Reuters

Ytring valgkronikk

Kunne valget vinnes på Facebook? Det var spørsmålet strategene stilte seg før valgkampen startet. I dag vet vi at svaret er nei. Valget ble ikke vunnet verken på Facebook, Twitter, Instagram, i bloggsfæren eller på Youtube, selv om Taxi-Jens ble en farsott langt utover landegrensene og Jan Bøhlers «biceps for Groruddalen» spredte seg langt utenfor bydelsgrensene. Sosiale medier spilte en stor rolle i valgkampen, men rollen ble en annen enn mange hadde forestilt seg.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Tradisjonelle medier satt dagsorden

Styrkeforholdet mellom nye og gamle medier viste at betydningen av de tradisjonelle, tunge nyhetsmediene fortsatt overgår de sosiale mediene som trend- og dagsordensettere. Ingen store bomber eksploderte på Twitter eller Facebook, og det var få saker som skylte over fra sosiale medier til de etablerte mediene. Men mye skylte andre veien.

Ingen store bomber eksploderte på Twitter eller Facebook, og det var få saker som skylte over fra sosiale medier til de etablerte mediene. Men mye skylte andre veien.

Beate Nossum

Både Facebook og Twitter fungerte tidvis som tunge diskusjonsfora for det som skjedde i de etablerte mediene. Det glødet i feedene på sosiale medier mens de store tv-debattene gikk på direkten. Hos noen så intenst at det gikk over til full tenning. Sånn sett er det betegnende for de sosiale medienes rolle i valgkampen at det var en TV-debatt som fikk Sindre Finnes i fyr og flamme på Twitter. Kritikken mot NRKs programleder Ingunn Solheim var ikke veldig klok fra Erna Solbergs ektemann, men desto mer symptomatisk: Dette var valget da også journalistene ble fortløpende vurdert i full offentlighet. For første gang kunne politikere og andre gå i dialog med, for ikke å si gå til direkte angrep på, redaksjoner og enkeltjournalister umiddelbart og med åpenlys kritikk av vinklinger, faktafeil, konklusjoner på bakgrunn av meningsmålinger, premisser for spørsmål og annet redaksjonelt rusk.

Vaktbikkje for journalistene

Debatten om TV 2s selektive bruk av funn fra egen undersøkelse om forholdene i eldreomsorgen fikk, ikke minst takket være Twitter, andre dimensjoner enn kritikken ellers ville ha fått. Årets valgkamp ble en endelig bekreftelse på at den kritiske journalistikken har fått sin egen vaktbikkje på nakken: Twitter.

Dette var valget da også journalistene ble fortløpende vurdert i full offentlighet.

Beate Nossum

Klimalobbyen var blant dem som bjeffet høyest. Allerede fra valgkampens første dag var et bredt spekter av aktører fra miljø- og klimafeltet tungt inne på Twitter. Der klarte de sakte, men sikkert å dreie debatten over mot eget saksområde ved hjelp av innspill og utspill, etterlysninger og fakta. Hyperaktive twitrere sørget for å legge premisser for en klimadebatt som engasjerte folk langt utover miljøbevegelsens egne rekker. Men det var først da de tradisjonelle valgsendingene løftet stemningen fra Twitter inn i valgstudioene, at dette fikk noen effekt på meningsmålingene og gjorde klima til et jokertema i valgkampen.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Løftet enkeltsaker

Facebook og Twitter ble dermed ikke arenaer for stemmesanking slik mange hadde trodd, men viktige kanaler for å løfte engasjement og enkeltsaker i viktige målgrupper.

Sosiale mediene var langt unna å være valgkampens viktigste kommunikasjonskanal. Men de fungerte godt som supplement og var viktige observasjons- og lytteposter. Ikke bare for partistrateger og agitatorer på jakt etter tegn på hvilken retning valgvinden blåste, men også for mediene selv.

Beate Nossum

Fortsatt ser det ut til at det først og fremst er folk som allerede er opptatt av politikk og samfunnsliv, som er aktive i valgkampen på sosiale mediene. Med unntak av enkelte stunts ser ikke de nye kanalene ut til å ha hatt noen spesiell ungdomsappell. 40-70-åringene har brukt disse arenaene til å fortsette å gjøre det de gjør i tradisjonelle medier: dele vurderinger, analyser, meninger og kunnskap – uten at de har rekruttert nye grupper eller skapt synlig ekstraengasjement hos for eksempel unge velgergrupper.

SE OGSÅ: YTRING TV MED KRONIKKFORFATTEREN

Synliggjorde vinklinger

Sosiale mediene var langt unna å være valgkampens viktigste kommunikasjonskanal. Men de fungerte godt som supplement og var viktige observasjons- og lytteposter. Ikke bare for partistrateger og agitatorer på jakt etter tegn på hvilken retning valgvinden blåste, men også for mediene selv. I tillegg til å mobilisere undergrupper, bidro sosiale medier utvilsomt til å synliggjøre saker, nyheter og vinklinger for journalistene.

Det har blitt sagt om sosiale medier at det har gitt oss leirbålet tilbake. Men årets valgkamp tyder på at det tar tid før folket samles rundt gløden fra twitterfeeden.