Den amerikanske TV-serien «Louie» har de siste årene blitt hyllet for sin uvanlige blanding av absurdkomikk og gjenkjennelige hverdagssituasjoner. Som mange gode komedier er serien også en skarp refleksjon over sin samtidig, i dette tilfelle et progressivt New York i kjølvannet av den historiske presidentvalgkampen i 2008.
I en senere episode av serien har et ferskt kvinnebekjentskap akkurat tilfredsstilt Louie seksuelt i en parkert bil bak et kjøpesenter og blir rasende når han ikke vil gjengjelde tjenesten. «Hva er galt med dette landet?»
Hun slår oppgitt ut med armene, før hun svarer på sitt eget spørsmål: «Obama!»
SE OGSÅ: NRKs samleside om Presidentvalget
Det ble ikke som forventet
Det skal sies: Presidenten har ingen fremtredende rolle i denne serien, men når han nevnes er det talende for hvordan en voksende del av den amerikanske befolkningen åpenbart forholder seg til ham på: som et uttrykk for alt som ikke gikk som forventet. For brustne illusjoner, for knuste drømmer. Kort sagt for alle situasjoner der det endelige produktet ikke samsvarer med det som er avbildet på emballasjen.
Sammenlikner man valgåret 2012 med det Barack Obama forespeilet amerikanerne i 2008, er det sant å si en del å utsette. Økonomien er fremdeles på sykeleiet. Arbeidsledigheten er fortsatt høy. Og avstanden mellom Demokratene og Republikanerne – to fløyer Obama satt seg fore å bygge bro mellom – har knapt vært større.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Nærmest umulig å bli gjenvalgt
Ser man overflatisk på det, skulle det være nærmest umulig for å Obama å bli gjenvalgt i november. Likevel viser meningsmålingene noe annet. Det er dødt løp i sammendraget, men presidenten har overtaket i de fleste og viktigste vippestatene. En fersk beregning gjort av tidligere baseballstatistiker, nå New York times-blogger, Nate Silver viser en 75 prosents sjanse for at Obama får fire nye år i Det hvite hus.
Hvordan er det mulig?
Inspirerende og samlende
I januar 2008 dro jeg til Chicago og meldte meg som frivillig til Obamas presidentkampanje. Jeg var ikke uten baktanker, naturligvis, jeg skulle skrive en bok om amerikansk valgkamp og trengte et konkret utgangspunkt å jobbe ut ifra, men valget av den da ukjente senatoren fra Illinois var ikke tilfeldig.
Etter nærmere åtte år med cowboy-retorikk og skremselsvisjoner, var behovet for en inspirerende og samlende amerikansk leder påtrengende. I likhet med mange nordmenn oppflasket på amerikansk kultur ønsket jeg meg en president som i større grad representerte det jeg anså som de beundringsverdige sidene ved USA. Idealene, drømmene, mangfoldet, fryktløsheten i møtet med det umulige.
Fremtiden mer enn fortiden
For meg og mange andre fremstod Obama som legemliggjørelsen av disse verdiene. Halvt kenyansk, halvt amerikansk. Et barn av middelklassen hvis vei til toppen gikk gjennom hardt arbeid og lysende talent. Som fersk i politikken hadde han lite å vise til, foruten en fortid som grasrotsorganisator på sørsiden av Chicago og en beundringsverdig tidlig og høylytt kritikk av krigen i Irak.
Fascinasjonen for Obama lå dermed i hva han sa han skulle gjøre, framfor hva han hadde gjort. En slutt på meningsløse kriger. Et hvite hus som ikke tok ordre fra mektige lobbyister. Et Amerika som legger til grunn det som samler folk i stedet for det som splitter dem. Et samfunn der velstand skapes fra grasrota og opp, ikke fra toppen og ned.
Det fikk så være at han lå over 20 prosent bak rivalen Hillary Clinton på meningsmålingene og at alle odds var mot ham: Dette var vår mann.
Systematisk selviscenesettelse
Obama var ikke den første kandidaten som gikk til valg på disse sakene. Men i en tid der tilliten til politikere lå i grus, klarte han - først og fremst gjennom talene sine - sømløst å flette disse verdiene inn i en større fortelling, en fortelling han selv spilte en naturlig rolle i.
Hva var det som var galt med det amerikanske helsevesenet? Jo, at en kvinne som moren hans måtte bruke sitt siste leveår på å kjempe mot forsikringsselskapet sitt. Hva var det som gjorde USA til en stor nasjon? Jo, at «a skinny kid with a funny name», som han kalte seg, kunne lykkes på lik linje med andre i dette landet, kanskje til og med også bli landets president.
Gjennom en bevisst og systematisk selviscenesettelse gjorde Obama seg uatskillelig fra kampsakene sine. Så god jobb gjorde han med å viske ut skillet mellom person og politikk at et flertall av amerikanske velgere inntil nylig hadde tillit til hans gode intensjoner, til tross for at det i mange tilfeller har vært langt mellom ord og handling.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Klarer han å overbevise nå?
Her ligger mye av forklaringen til at Obama hittil ikke faller dypere på meningsmålingene enn han gjør. Og her ligger også det største faremomentet knyttet opp til forrige ukes debatt, der presidenten virket resignert og uten selvtillit. Romney trodde på sine egne uttalelser, selv da han serverte åpenbare forvrengninger av republikansk politikk. Obamas ord vokste i munnen på ham, selv da han innledningsvis skulle avlevere enn kjærlig hilsen til kona på bryllupsdagen.
LES OGSÅ: Nå må Obama passe seg
Det bekymret nok langt flere enn førstedamen selv. Halvparten av amerikanske velgere har – i likhet med meg selv – stadig en grunnleggende tro på Barack Obama. Men hvordan skal det gå hvis han ikke klarer å overbevise oss om at han tror på seg selv?
Erik Møller Solheim skrev i 2009 boken «En stemme for Obama» om sitt år som frivillig i Barack Obamas presidentkampanje.
