Avsløringer om en rekke individuelle enkeltpolitikere har gjort at de har mistet det norske folks tillit. Nå trues vi i tillegg av at det politiske systemet i seg selv velger å lukke øynene for lovbrudd. Ansvarsfraskrivelse og mangel på handling risikerer å undergrave rettssamfunnet.
Det kan vi ikke skifte ut like enkelt som ministre som har utnyttet pendlerboliger eller brutt habilitetsregler.
Toårsmarkering av Høyesterettsdommen om Fosen har gitt opphav til nye demonstrasjoner og opprop.
Høyesterett fullførte sitt oppdrag, som var å besvare et spørsmål om reindriftssamenes rett til kulturutøvelse ble krenket etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). En enstemmig dom fra Høyesterett slo fast dette.
Høyesterett er på denne måten med på å bevare legitimiteten til rettssamfunnet ved å utføre sin samfunnsrolle. Det at regjeringen velger å ikke gjøre noe, to år etter at dommen falt, er med på å undergrave det.
Det er slik at i saker hvor staten begår rettslige feil, er det staten som må rette opp i feilene som er gjort.
Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kritiserer at dommen ikke er fulgt opp, og advarer om at dette kan skape et nytt menneskerettighetsbrudd: SP artikkel 2 innebærer at man har rett til effektive rettsmidler dersom en menneskerettighet er krenket.
Dette har ikke skjedd.
Fosen-saken kommer på et tidspunkt der tilliten til norske politikere allerede henger i en tynn tråd.
Avsløringer om reiseregninger, pendlerboliger, solbrilletyveri, habilitet og mulig innsidehandel får norske politikere til å virke ansvars- og lovløse. Eller muligens verst av alt, at de ikke tar på alvor det samfunnsansvaret vi har valgt dem til og vist dem tillit til.
Mistillit til enkeltpolitikere er en ting, men Fosen-saken truer noe langt større: de institusjonelle rammene som skal bevare rettssamfunnet. Legitimiteten til rettssamfunnet er avhengig av at både institusjonene og de menneskene som representerer dem, opptrer moralsk og med integritet.
Det er enkelt å påpeke at den og den politiker mangler integritet eller at menneskerettighetsbrudd utført av staten er moralsk forkastelig. Men det vi ser nå, trusselen om brudd på SP artikkel 2, symboliserer noe mer ullent med rettssamfunnet.
Vi lever i en stat der styresmaktene ikke tar våre mest grunnleggende rettigheter på alvor, og at de legitime institusjonene vi har, som Høyesterett, er handlingslammet av en handlingslammet regjering. Det er ikke Høyesterett, men regjeringsmakten og statsforvaltningen som svekker legitimiteten vi har til rettssamfunnet.
Ansvarsfraskrivelse har ikke bare vært et problem etter dommen, det var også et problem lenge før. Det ble påpekt allerede i 2018 av FN at utbyggingen av vindturbiner på Fosen burde stanses inntil saken hadde gått sin gang gjennom rettssystemet.
Dette var det heller ingen som valgte å forholde seg til. Regjeringen fortsatte å spille på lag med næringsindustrien.
Faktisk viser data fra Europarådets ministerkomite at Norge bruker i gjennomsnitt 964 dager på å etterleve domsavsigelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Dette er mer enn 100 dager lengre enn andre land som vi liker å sammenlikne oss med, Sverige (682 dager) og Danmark (788 dager).
Med Fosen-saken, og nå risikoen for brudd på SP artikkel 2, kan vi ikke si at styresmaktene har et driv for å endre på dette bildet, men i stedet tillater en undergravning av rettssamfunnet.
