Dere har hørt det før. Men dere er et spesielt kull. Dere vil bli husket.
Som psykolog på videregående skoler har jeg møtt mange russekull, men aldri har jeg kjent et kull så godt som jeg kjenner deres. Og aldri har jeg vært så bekymret for noen kull som jeg var for dere da pandemien først kom. Men jeg har heller aldri vært så stolt som jeg nå er av dere.
Dere begynte på videregående som enten Generasjon prestasjon, eller Generasjon psyk. Og kanskje kommer dere også en gang til å bli kalt Generasjon korona. Det fortjener dere ikke. Dere er mye mer enn det.
Dere fortjener ikke å bli definert av en pandemi, men snarere av hvordan dere håndterte den. Først gjennom hvordan dere taklet at verden ble snudd på hodet og rammene i livene deres bare forsvant. Dere viste en indre styrke og en tilpasningsdyktighet som ingen så komme. En evne til å stå i uforutsigbarhet og uro over tid.
Vi voksne tenkte at dere var den mest stressede generasjonen gjennom alle tider, men allikevel klarte dere å stå i et stress som vi voksne aldri måtte møte i vår ungdomstid.
Og dere sto der alene. Med stengte skoler og et hjelpeapparat på hjemmekontor klarte dere å ta vare på dere selv og hverandre. Vi trodde at dere trengte oss, men dere viste oss voksne at dere mest av alt trengte hverandre.
Vi som trodde at dere var bortskjemte barn som trengte hjelp til alt, kunne ikke tatt mer feil. For når krisa kom og dere ble overlatt til dere selv, viste dere en styrke og evne til å ta vare dere selv som kommer til å føre dere langt i livet og ut i verden.
Men når jeg møter dere ute på skolene hører jeg hver dag at mange av dere nå ikke føler seg forberedt på å ta steget ut i verden, siden verden og livet så lenge har vært satt på vent.
Dere har gått glipp av mye undervisning, men selv om dere kanskje ikke har lært all verdens av fag på hjemmeskole, så har dere lært dere mye om livet som gjør dere bedre rustet til å møte verden enn det jeg var.
Dere har lært dere å ta vare på dere selv og hverandre. Dere har lært dere å roe ned dere selv og trøste andre. Dere har lært dere å skape små gleder og samtidig håndtere stor usikkerhet.
Dere har tålt å bli skuffet, men våget å håpe. Dere har klart dere gjennom en tid ingen av oss kunne se for oss.
At av dere fremdeles er slitne eller lei dere nå, er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at dere har klart dere. At dere har kommet dere gjennom en ungdomstid som ingen andre har opplevd.
Og det er ikke noe rart om mange nå kjenner på en sorg over at det som skulle være en fantastisk ungdomstid bare forsvant, alle minnene dere ikke fikk skapt, alle opplevelsene dere har til gode og alle menneskene dere ikke fikk møtt.
Men heldigvis er heller ikke ungdomstiden over, selv om dere snart har rundet videregående. Ungdomstiden deres har nettopp begynt. Men det er lettere å si for noen som har opplevd det selv, at den beste delen av ungdomstiden kommer etter videregående.
Det er da dere vil møte mange av menneskene dere skal dele livet med. Det er da dere skal finne deres vei i livet. De færreste av oss finner sin vei eller sin greie på videregående.
Det tar tid å bli trygg. Og det tar tid å bli voksen.
Men heldigvis blir vi aldri for voksne til å falle av stolen på fest.
Dere har mange gleder til gode, og noen tabber, men all verdens tid til å ta igjen det tapte. Dere kommer til å møte nye mennesker. Dere kommer til å finne ut hva dere skal vie livet til. Og dere kommer til å oppleve masse. Men frem til dere opplever det, er det vanskelig å tro på og umulig se for seg. Det vet jeg. For det forteller dere meg hver eneste dag.
Men jeg skal ikke avslutte med å gjenta at det er synd på dere, for det vet jeg at dere er lei av.
I stedet skal jeg gjenta at jeg er utrolig stolt av dere, og ikke minst takknemlig.
Stolt av at dere har tatt vare på dere selv, og takknemlig for at dere har tatt vare på hverandre. Det har gjort jobben min som psykolog ute på videregående skoler mye mer overkommelig enn den kunne ha blitt.
Derfor håper jeg at dere får en fantastisk russetid. Det fortjener dere mer enn noen før dere.
