Tigging, tull og taushet

Forslaget om regulering av tiggevirksomhet trukket tilbake midt i høringsrunden, tilsynelatende fordi det ble påstått at å gi mat, klær og husly til tiggere ville være straffbart, likeså å låne en kopp sukker til naboen. Pressen har karakterisert forslaget som «elendig formulert» og «pinlig».

Det er neppe dekning for noen av oppfatningene.

Forslaget som mange hadde ønsket og som Stortinget hadde bedt om, kom som følge av at den store tilstrømmingen av bostedsløse tiggere, på flere måter medfører store belastninger for byer og for lokalmiljøer.

Bedre lovgivning må til

Politiet, særlig i Oslo, møter klare forventinger om å begrense konsekvensene av at så mange lever uten bosted. I en rettsstat må politiets adgang til å gripe inn mot befolkningen lovreguleres. Politilovningen skal sette politiet i stand til å gi samfunnet den nødvendige beskyttelse, men den skal også gi borgerne den nødvendige rettssikkerhet, først og fremst i form av en forutberegnelighet om når de kan bli utsatt for inngrep.

Om politiet skal gripe inn, vil nesten alltid bero på et visst skjønn knyttet til om det i den konkrete situasjon er nødvendig og forholdsmessig. Det som derimot ikke bør være gjenstand for politiets skjønn, er hvilken type adferd det er adgang til å gripe inn mot.

På dette punkt er den gjeldende regulering av tiggevirksomhet langt fra tilfredsstillende, og forslaget om et generelt tiggerforbud må sees mot denne bakgrunn.

Er det en politioppgave å gripe inn, bør det av rettsikkerhetsgrunner være en generell regulering.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Tull og misforståelser

At det i en debatt kommer både saklige og usaklige innspill, og synspunkter basert på rene misforståelser, er verken overraskende eller spesielt. Det som er overraskende er hvordan disse misforståelsene har fått lov til å prege mediebildet.

Tilsynelatende uten egne undersøkelser eller motforestillinger har mediene formidlet at lovforslaget var katastrofalt dårlig, og at det å gi noen husrom og mat vil bli straffbart som medvirkning til tigging. Prester har erklært villighet til å gå i fengsel, suppeutdelende privatpersoner likeså. Harme stortingspolitikere har vært fremvist.

Dette til tross for at det av høringsbrevet fremgår at slike handlinger bare ønskes kriminaliseres når de ytes med formål at personen skal kunne fortsette sin tiggervirksomhet, jf. formuleringen ”for at vedkommende skal kunne tigge”. Vanlig medmenneskelighet skulle ikke kriminaliseres.

Per i dag er det fortsatt straffbart å kjøpe og bruke narkotika og medvirke til dette. At de som deler ut mat til slitne misbrukerne skulle medvirke til narkotikaforbrytelser har selvsagt ikke falt noen inn.

Det er dessuten tull at man ville risikere straff om man gir en kopp sukker til en ukjent nabo. Den foreslåtte straffebestemmelse rammer bare det å be om penger mm fra ”tilfeldige personer”. Regner du med at det er din ukjente nabo som spør er du jo nettopp ikke en slik ”tilfeldig person”.

Rom for forbedringer

Det utsendte forslaget var ikke perfekt, men de av oss som har brukt mye av yrkeslivet på å utarbeide lovtekster, lese og skrive høringssvar, har sett vesentlig dårligere håndverk enn dette. Hele poenget med en høringsbehandling er å gi rom for kommentarer og innspill for å gjøre lovforslaget bedre. Et nærliggende endringsforslag kunne vært å reservere forbudet til å gjelde tigging om penger og fjernet ”eller andre midler” fra lovteksten. Da hadde man unngått problemet både med sukkerkopper og tullekopper.

Det er beklagelig at verken partier i posisjon eller opposisjon hadde tilstrekkelig ryggrad til å avvente utfallet av høringsprosessen som ville gitt en god belysning av forslagets svakheter. Derved ville departementet hatt grunnlag for å utarbeide det lovforslag som stortingsflertallet har bedt om. Isteden fikk knapt noen ment noe om realiteten.

SE: Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om tiggeforbud i Debatten

Passive politikere

Hvem skal man så klandre for lovforslaget fikk en slik mottakelse at Regjeringen fant det nødvendig å trekke det? Man kunne selvsagt håpet at mediene forsøkte å gjøre seg opp en selvstendig mening om forslaget, og ivaretatt sitt samfunnsoppdrag ved å formidle korrekt informasjon.

Den største skylda må Justisministeren og departementet ta selv, fordi de forholdt seg tause og passive når de så hvilken mottakelse og omtale forslaget fikk.

Justisministeren kunne enkelt sørget for at han selv eller noen fra departementet korrigerte de oppfatninger som kom fram, og tydeliggjort at man var villig til å se på nye formuleringer som klargjorde straffebudets tilsiktede virkeområde.

Kanskje er det først og fremst denne håndteringen som var «katastrofalt dårlig»?