Staten og Den norske kirke skilte offisielt lag ved utgangen av 2016, etter lang tids separasjon. Når vi snart skriver 2022 har likevel kristendommen en fremtredende rolle i Forsvaret.
Tall fra SSB viser at oppslutningen til organiserte religioner i Norge faller år for år. Samtidig som færre døpes og konfirmeres, melder flere seg ut av Den norske kirke. Mellom 2014 og 2020 mistet DNK over 150.000 medlemmer, og bare 47 prosent av nordmenn over 16 år oppgir at de tilhører en trosretning.
Det er en naturlig utvikling. Spørsmål om hvordan verden og mennesket fungerer ble på en tid besvart av religion. I dag har vi detaljerte vitenskapelige svar med langt høyere oppløsningsgrad. Det betyr selvsagt ikke at religion ikke har en funksjon i det moderne samfunnet.
Det er for eksempel ikke mulig å forstå utviklingen av vestlige samfunn uten kjennskap til kristendommens spredning, eller å fordype seg i moderne litteratur uten å se bibelens påvirkningskraft. Religion kan også ha en operativ effekt i konteksten av militære organisasjoner, for eksempel som et bindeledd til sterkt religiøse befolkninger i internasjonale operasjoner.
Men tiden der religion var styrende for samfunnsutviklingen er forbi. Religiøse tilhengere velger i dag bort det de ikke liker med sine religioner, eller som går på tvers av moderne lover og regler. Dette er en direkte konsekvens av at våre holdninger og verdier har utviklet og endret seg som følge av rasjonelle diskusjoner om moralsk filosofi fra et sekulært ståsted.
Det norske samfunnet kan med trygghet karakteriseres som sekulært, både lovmessig og kulturelt. Det er derfor svært spesielt at Forsvaret, en statlig etat som årlig tar til seg tusenvis av norske ungdommer enten de vil det eller ikke, fremstår som en kristen organisasjon.
Dette var noe som slo meg da jeg deltok på en bataljonsoppstilling for kort tid siden. I tråd med Forsvarets tradisjoner ledet presten bataljonen i preken og bønn mot slutten av oppstillingen. Det ble presisert at man ikke måtte delta i bønnen, men soldatene ble heller ikke gitt muligheten til å gå fra oppstillingen. Man ble en passiv deltaker i et religiøst ritual gjennomført i en statlig ramme, enten man ville det eller ikke.
Skoler som gjennomfører slike ritualer, for eksempel skolegudstjenester, må tilby et likeverdig alternativ for de som ikke ønsker å delta. Krigsskolen, som er en del av Forsvarets høgskole og faller inn under høyskoleloven, har alltid en fast gudstjeneste ved Grorud kirke i anledning Krigsskolens årsdag.
Det er en kjent sak at kadetter som ikke ønsker å delta på gudstjenesten ikke tilbys et likeverdig tilbud, noe som kadettene som ble satt til å vaske toalettene på Linderud leir helt sikkert kan bekrefte.
Da jeg ble uteksaminert fra Krigsskolen i 2020 ble avslutningsseremonien gjennomført i kapellet på Akershus festning, med både bønn og preken fra en av Forsvarets ansatte prester. Flere sivile gjester som deltok på seremonien reagerte på dette innslaget, men dette er tradisjon ved Krigsskolen som gjennomføres år etter år. Slike ritualer gir et feilaktig bilde av Forsvaret som en kristen organisasjon, og er spesielt problematisk når det er sivile gjester til stede.
De problematiske aspektene med Forsvarets tilknytning til kristendommen er ikke bare seremonielle. Prester, imamer og humanetikere er ansatt i det som tituleres Forsvarets tros- og livssynskorps. De ansatte i korpset bærer stort sett høy offisersgrad, på tross av at de ikke har samme utdanning som øvrige offiserer. Til gjengjeld har de gjennomført en form for kvalifiseringskurs. Men på lik linje med at jeg ikke burde kunne hoppe bukk over mesteparten av teologiutdanningen fordi jeg er ferdigutdannet offiser, burde heller ikke teologer kunne gjøre det samme med offisersutdanningen.
Offisersgraden gir religiøse ledere i Forsvaret stor formell makt og autoritet, ettersom systemet er preget av et sterkt hierarki, og det kun er enkelte uniformsartikler som skiller de fra øvrige offiserer. Prester ansatt ved norske sykehus blir selvsagt ikke leger etter endt teologisk utdanning, og slik bør det heller ikke være i Forsvaret.
Dette er ikke det eneste området med problematisk rollefordeling. Det er vanlig praksis at vernepliktige soldater med diverse personlige utfordringer ofte sendes til presten for en samtale. Presten kan selvsagt være en flott samtalepartner, men har ikke nødvendigvis de verktøyene som skal til for å hjelpe soldatene med sine utfordringer.
Det er spesielt uheldig, all den tid å bli henvist til psykolog fortsatt er svært tabubelagt.
Alt dette bidrar til uklare skillelinjer. Selv om stat og kirke offisielt er skilt finner jeg det vanskelig å karakterisere Forsvaret som noe annet enn en kristen organisasjon.
Det er på høy tid at Forsvaret revurderer sin tilnærming til religion, og min oppfordring er klar.
Religion er et personlig anliggende, og det er på tide at det blir det i Forsvaret også.
Stian Husby er løytnant og troppssjef i Hans Majestet Kongens Garde, men ytrer seg som enkeltperson, og ikke på vegne av HMKG, Hæren eller noen andre.
