Den nye regjeringen kan komme til å kvitte seg med alle aksjene i SAS, Cermaq, Entra og Mesta, og den vil i tillegg trolig selge seg ned i Statoil, Telenor, Kongsberg Gruppen og Yara, skriver Dagens Næringsliv og Finansavisen.
Det er forståelig at en ny regjering vil gå gjennom det statlige eierskapet. Behovet for eierskap kan forandre seg over tid. Hvert av selskapene har sin egen historie. Det er nok å ta av. Det statlige eierskapet er plasser i 80 selskaper, og det er mer enn 280.000 ansatte i selskaper som staten eier helt eller delvis.
Et av de viktigste forslagene Høyre har kommet med er nedsalget i Statoil.
Penger til aksjemeklerne
Det var Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som i sin tid valgte å privatisere Statoil. Statsselskapet ble et aksjeselskap og lagt på børs.
Etter hvert som regjeringsmakten i Norge har skiftet har man solgt seg opp og ned i Statoil. De eneste som har tjent på dette er aksjemeklere.
Høyres forslag må derfor sees på som en ideologisk refleks. Man gjør det man pleier å gjøre når man kommer i posisjon. På sett og vis har næringsminister Trond Giske banet veien for Høyres forslag. Flere som har betydelig innsikt og lang erfaring i statlig eierskap mener at Trond Giske har bidratt til å bringe det statlige eierskapet i vanry. Denne oppfatningen går langt utenfor Høyres rekker. Men en slik oppfatning er ikke i seg selv et godt argument for å selge seg ned i Statoil. La oss derfor se litt nærmere på begrunnelsene.
Meningsløst om innsyn
Høyres næringspolitiske talsmann Svein Flåtten sier det på sin måte. Han mener flere private eiere vil bidra til en mer transparent og dynamisk virksomhet i Statoil.
Det er vanskelig å finne mening i disse argumentene. I det øyeblikket Statoil ble lagt på børs så ble selskapet transparent. Da ble selskapet underlagt børsen krav til innsyn. Det har ingen betydning om Staten eier 67 eller 51 prosent av selskapet. Børsen innsynsregler gjelder uansett.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Stor finansiell muskel
At et nedsalg skulle gjøre selskapet mer dynamisk er heller ikke begrunnet. Tvert i mot kan et statlig eierskap bidra til å utvikle et selskap. Statens finansielle muskel er stor. For Norsk Hydro, Statoil og Yara kan det statlige eierskapet være en mulighet til å videreutvikle selskapet.
Selv ikke Augusto Pinochet i Chile valgte å privatisere landets kobbergruver.
Det har lenge vært ansett som legitimt for en stat å sikre landet naturressurser. Statenes eierskap i Statoil må se på denne bakgrunn.
Betydelig fotavtrykk
Ved bare å selge aksjer slik Høyre nå foreslår oppnår man ingen ting. Bortsett fra at Staten får penger den ikke trenger. Statoil får ikke inn noen nye og spennende eiere som kan løfte selskapet til nye høyder.
Statoil er i dag et av verdens mest respekterte selskap og har et betydelig fotavtrykk på den norske kontinentalsokkelen. Det statlig eierskap kan være like viktig selv om man endrer organisasjonsform. Det bør ikke være slik at selv om man omdanner statlig virksomhet til aksjeselskap, så følger det at virksomheten bør selges.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Monner ikke
Det siste argumentet til Svein Flåtten er at det kan være farlig å ha «alle egg i en kurv». Det regnes vanligvis som dårlig forvaltning ikke å spre risikoen. Som nasjon er Norge i dag mer overgitt oljemarkedet enn noen gang. For å redusere denne risikoen monner det ikke noe særlig å selge seg ned fra 67 prosent til 51 prosent i Statoil.
I dag har det norske oljefondet plassert snart 4500 milliarder kroner i verdens finansmarkeder. Skulle vi gjøre noe med landets eksponering mot olje så burde heller fondet bli instruert til å kjøpe mindre olje-aksjer i det internasjonale markedet.
Dersom man velger å investere fortjenesten på et eventuelt Statoil-salg i det internasjonale finansmarkedet så savner også det en god begrunnelse. Mesteparten av vår nasjonale formue er allerede plassert i finansmarkedet. Det å ha snart 4500 milliarder kroner i finansmarkedet midt i en finanskrise vil mange mene er å legge vel mye egg i en kurv. Den norske stat er ikke underinvestert i finansmarkedene. Staten er underinvestert i realøkonomien. Det er fremdeles viktigere å bygge landet enn å bygge sparebøsser.
