Jeg var på Saga kino i går og feiret Fremskrittspartiets 40-årsdag da jeg mottok det triste budskapet om at Margaret Thatcher var død. Da Anders Lange samlet folk til møte i en kinosal i Oslo 8. april 1973 var det for å protestere mot den makten staten, politikerne og monopolene hadde fått på bekostning av folk flest. Saga-møtet skulle ende opp med at et nytt parti så dagens lys – Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. 40 år etter lever partiet i beste velgående, i annet navn, og selv om Frp foreløpig ikke har fått prøvd seg i regjering, har vi likevel vunnet politiske seire.
På område etter område har Frp vist vei, og andre partier har sakte fulgt etter, enten det dreier seg om opphevelse av tele- og kringkastingsmonopol, deregulering av åpningstider, boligmarked, og brukervalg og konkurranse på sentrale velferdsområder.
LES OGSÅ: «En bauta har gått bort» av Erna Solberg
Ombudsmenn for enkeltmennesket
Det er fremdeles en lang vei å gå, og det er heller ikke dumt å ha i mente Thatchers uttalelse om at man ofte må utkjempe kampen mer enn en gang for å vinne den. Frps politikk og ideer har ikke oppstått i et vakuum, vi har latt oss inspirere og er stolte av å være en del av en internasjonal ombudsmannsbevegelse for enkeltmennesket. Det var også det Margaret Thatcher var, i tillegg til å være en av vår tids største politiske ledere og inspiratorer.
Den norske utgaven av min favorittbok, «Atlas Shrugged» av Ayn Rand, har tittelen «De som beveger verden». Thatcher var uten tvil et av disse menneskene. Med jevne mellomrom har det dukket opp individer som i kraft av sin overbevisning, gjennomføringsevne og «stå på»- vilje klarer å reise byggverk som ikke bare blir stående i kraft av sin monumentale grunnmur, men som blir vedlikeholdt og bearbeidet videre. Jeg tror fullt og helt på enkeltmenneskets evne til å bevege verden. En av grunnene til at min tro på dette er så sterk, er nettopp at enkeltmennesker som Thatcher har vist oss at dette er mulig.
LES OGSÅ: Fremskrittspartiet 40 år – hva vil de?
Imponerende resultater
Thatcher var en imponerende politiker. Oppgaven hun påtok seg, var ikke liten, men hun stod løpet ut. Løsningene hun tok i bruk førte til imponerende resultater. I løpet av de tre siste tiårene har den globale handelen femdoblet seg, gjennomsnittsinntekten på verdensbasis har økt med over 50 prosent, og et hundretalls millioner mennesker har reist seg fra fattigdom.
Thatchers politikk bidro til at verdens største sosialistiske eksperiment, Sovjetunionen, gikk i oppløsning og til at sosialismen fikk seg et skudd for baugen og ble reversert i Vesten. For å omskrive et sitat fra min andre politiske helt, Reagan: Hun gjorde det. Hun var ikke bare til stede. Hun gjorde en forskjell. Hun gjorde verden sterkere. Hun gjorde verden friere og hun leverte den fra seg i god stand. Alt i alt, ikke verst, slettes ikke verst.
LES OGSÅ: «Minnet om Margaret Thatcher» av Asle Toje
Politisk medisin på blå resept
Et av hennes viktigste trekk er knyttet opp mot boligsituasjonen, og var bemerkelsesverdig, enkelt og markedsbasert. Å ansvarliggjøre, frigjøre og selvstendiggjøre den jevne borger gjennom å gjøre dem til bestyrere i eget hus, var et sterkt ideologisk vitnesbyrd. Med fast hånd gikk Thatcher løs på en av hemskoene for den skakkjørte britiske økonomien, de nasjonaliserte statseide selskapene. Diagnosen var stilt og politisk medisin på blå resept skrevet ut. Fra håndvesken hentet hun medisinene hennes lands økonomi så sårt trengte: deregulering, denasjonalisering og privatisering.
Når Thatcher flyttet inn i Number 10 Downing Street var høyeste nivå på inntektsskatten 98 prosent. Når hun flyttet ut var den nede i 40 prosent. I 1979 gikk 29,5 mill arbeidsdager bort i streik. I 1986 var antall streikedager nede i 1,9 mill. Thatcher tok et helt nødvendig oppgjør med en fagbevegelse som hadde gjort uansvarlighet til en fanesak. Da Thatcher tok over var den britiske nasjonaliserte industrien ledende på underskudd. Når hun leverte fra seg nøklene til statsministerboligen ville ikke engang hennes politiske motstandere reversere privatiseringen.
Irreversible reformer
Grepene under Thatcher har ikke blitt reversert av etterfølgerne . De som roper om hvordan høyresidens politikk og forkjærlighet for mindre makt til politikerne og mer bruk av markedsøkonomiske mekanismer svikter alle andre enn rike, bør studere reformene Reagan og Thatcher iverksatte. Begge favnet bredt over såkalte klassegrenser.
LES: Nekrologen til Margaret Thatcher
Londons borgermester, Boris Johnson, har kalt Thatcher en frigjøringsleder grunnet hennes evne til å legge forholdene til rette for sosial mobilitet. Hun ga folk mulighet til å bevege seg frem og oppover på samfunnsstigen. Kanskje spilte det inn at hun visste at det var mulig å komme seg frem og klatre oppover. Hun hadde selv gjort det. Tilbake stod et arbeiderparti (Labour) som var så knust at de skiftet navn og lot de irreversible reformene fra Thatcher forbli irreversible. Blair fulgte stien hun tråkket opp. Gordon Brown ville snu og gikk seg vill.
Mitt møte med Thatcher
Ved siden av Reagan er Thatcher den politiske lederen som har inspirert meg mest. En septemberdag i London 2010 fikk jeg æren av å møte henne i forbindelse med et foredrag jeg holdt på en konferanse for konservative og liberalister. Det var et møte jeg aldri vil glemme. Hennes visjonære ideer og hennes evne til å stå oppreist når det stormet bør fortsatt inspirere oss. Jeg innrømmer lett at jeg er inspirert, for også her i Norge bør vi se til Thatcher.
Thatcher inspirerte ikke bare politiske medspillere, hun inspirerte også politiske motstandere. I sine memoarer kommer Tony Blair med en avsløring. Han innrømmer at mens han var kandidat for Labour i 1983 håpet han ikke at hans eget parti skulle vinne.. Han mente dette ikke var i Storbritannias interesser. Det er kraftig kost, og ikke minst en anerkjennelse av den ryddejobben kjøpmannsdatteren fra Grantham var i gang med. Arven fra Thatcher bør føres videre. Thatcher er død. Leve Thatcher!
