Europa er i krise. I land som sliter med oppblåst offentlig sektor, manglende vekst og dalende selvtillit leter mange nå etter et politisk forbilde. Snart tre tiår etter at hun gikk av er Margaret Thatcher (13. oktober 1925 - 8. april 2013) en av skalaene politikere måles opp mot. I Frankrike refererer høyresiden til «Thatcherisme» som tøff medisin som virker. I Tyskland sammenlikner pressen Angela Merkel med Jernladyen. «Som om det eneste som kreves er håndveske og naturfagbakgrunn», fnyser Anatole Kaletsky i The Times.
Så hva skal til? I tobindsbiografien «The Iron Lady» beskriver John Campbell en selvlært revolusjonær, en politiker med klare meninger om hva som feilte landet man på 70-tallet kalte «Europas syke mann» – og hva som måtte gjøres. En person som sov, spiste og drakk politikk. En kvinne med karakterstyrke, vilje og mandat til å lede. En statsminister som ble respektert, men aldri elsket det britiske folk. Ja vel. Så hvorfor velger da det nye Storbritannia seg Margaret Thatcher foran markante etterkrigsledere som Clement Attlee, Harold Macmillan og Anthony Eden?
LES OGSÅ: Margaret Thatcher er død.
Et sosialdemokratisk konkursbo
En britisk venn mente svaret er: Thatcher la grunnlaget for de gode tidene vi ser nå. Hun løsnet strupetaket fagforeningene hadde på økonomien og så, la han til, var hun kvinne. Tja. At hun var landets første kvinnelige statsminister er kan hende en faktor. Men hvis kjønn var svaret, burde hun jo være et feminist-ikon? La oss være enige om at det ikke er tilfelle. Min venn smilte: Du vet at de ikke likte henne i begynnelsen? Innad i det konservative partiet syntes de at hun var for småborgerlig – de kalte henne en «typisk opera-elsker».
Men det er glemt nå. Mens legenden vokser overskygges den faktiske personen Margaret Thatcher. Den personlig kristne kjøpmannsdatteren fra Lincolnshire. Den Oxford-utdannede kjemikeren som ble valgt inn i parlamentet i 1959 – 32 år gammel. Den skamløst konservative politikeren som i 1975 utfordret Edward Heath for partiledervervet. Som slo knockout på Labour i valget 1979. Hun tok over et sosialdemokratisk konkursbo. Streik, stagnasjon og trygd, trygd, trygd.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Vant over arbeiderbevegelsen
For skal man forstå dagens Storbritannia, kommer man ikke utenom et bilde fra 1984: Sotete arbeidere som køer gjennom fabrikkportene. Kullgruvearbeiderne har gått tilbake til arbeidet. En av de bitreste arbeidslivskonfliktene i moderne tid er over. Et øyeblikk tidligere hadde sett ut som om regjeringen ville måtte gå av. Ikke på flere tiår hadde en regjering gått i vinn-eller-forsvinn-konfrontasjon med arbeiderbevegelsen og vunnet.
Seieren over fagforeningene ville ikke vært mulig uten den folkelige støtten Thatcher hadde vunnet gjennom Falklandskrigen. Konflikten i 1982 skapte en indre enhet som Storbritannia ikke hadde opplevd siden andre verdenskrig. 60 prosent ved konfliktens start, siden 76 og til slutt 84 prosent av britene støttet regjeringens respons til den argentinske okkupasjonen av Falklandsøyene.
Her ligger et viktig spor til Thatchers sterke posisjon i dagens Storbritannia: Hun ga britene tilbake troen på seg selv. Seieren kan simpelthen ikke overvurderes. Falklandskrigen løftet landet til et øyeblikk som skinte gjennom tåken av hva mange opplevde som femti års sammenhengende nedgang.
Union Jack til topps
For det var ikke gitt at operasjonen ville lykkes. Storbritannia sendte sine stridskrefter: 40 skip 10.000 km til den forblåste øygruppen i Sør-Atlanteren. Der sto ekspedisjonsstyrkens 38 jagerfly mot argentinernes 120. 10.000 vel befestede soldater mot britenes 8.000. Siste gang landet hadde forsøkt seg på en lignende operasjon, var i 1956 da Storbritannia ville besette Suezkanalen. Den gang hadde statsminister Anthony Eden feiget ut etter internasjonalt press og det var blitt endelig klart at Storbritannia ikke lengre hørte til den øverste maktdivisjonen.
Men Thatcher var ikke Eden. Til manges overraskelse – og norsk presses intense fordømmelse – utviklet konflikten seg til en ekte krig. Thatcher beordret selv torpederingen av den argentinske krysseren General Belgrano der 360 liv gikk tapt.
Hun fikk svar to dager senere da HMS «Sheffield» ble senket. 20. mai gikk britiske tropper i land ved Goose Green. 14. juni 1982 gikk Union Jack til topps i Port Stanley og Storbritannia eksploderte i gledesscener. Med folket, Parlamentet og folkeretten på sin side hadde Storbritannia vist seg i stand til å hevde sin rett.
«Falklands-faktoren»
«Falklands-faktoren» muliggjorde dyptgripende reform. Regjeringen nektet nå å inngå kompromisser for å bevare husfreden. Konsensus er det motsatte av lederskap, sa Thatcher. Så gikk hun sosialdemokratiet i strupen. Statlige selskaper ble solgt. Statssektoren slanket. Skattetrykket lettet. Inflasjonen bremset. Streikeretten begrenset. I Europa forsvarte hun nasjonale interesser. En vandrehistorie forteller at Thatcher på et EF-toppmøte hadde snakket om min olje, min fisk, mine penger. Da det ble sent så hun på klokken og utbrøt «my God!» – da skal den franske motparten ha ropt – «Å nei, ikke det også!»
Thatcher gikk av da utenriksministeren Geoffrey Howe trakk seg over uenighet om Thatchers sabotering av EF-samarbeidet. I sin avskjedstale kritiserte den nære medarbeideren statsministerens forakt for kompromisser og intoleranse for andre meninger enn sine egne. Dagen etter utfordret Michael Heseltine henne for partiledervervet.
Labours svakhet
Thatcher vant kampvoteringen knepent, men marginen var så knapp at partistatuttene krevde omkamp. Det kunne hun ikke akseptere. Isolert, omgitt av en ny generasjon konservative som ikke delte hennes protestantisme, hennes antikommunisme og euroskepsis skrev Margaret Thatcher sin avskjedssøknad i november 1990.
Noe av Thatchers styrke må også tilskrives Labours svakhet. Da de konservative gikk mot høyre drev Labour stadig lengre til venstre under Michael Foots lederskap. En rekke upopulære saker – fra økte skatter til ensidig nedrustning og utmeldelse av EF – drev høyresiden i partiet ut og over i de liberales rekker. Neil Kinnock mislyktes i å bringe partiet mot sentrum og Labour tapte valgene i 1988 og 1992.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Utfordringen fra New Labour
Endringen kom med valget av Tony Blair som partileder. Han la sosialismen på hyllen og gikk til valg på fri konkurranse, deregulering, og lavere offentlige utgifter. Og viktigst av alt: han slo fast at det private markedet er best egnet til å skape økonomisk vekst. Saker som alle var hentet fra Thatchers lærebok. Han løsnet også båndene til fagforeningene og marginaliserte venstresiden i partiet. I mai 1997 vant Labour valget med den største marginen noen regjering hadde hatt siden 1935 – 179 seter.
Dette var på ingen måter dommedag over arven etter Thatcher – tvert imot. Tony Blair var æresgjest ved Ladyens 80-årsfeiring. Det er i dag bred enighet om at hun hører hjemme i de britiske statsministeres panteon. Ved siden av ledere som Pitt, Gladstone, Disraeli og Churchill. Thatcher tok over et land med ryggen mot fortiden. Da hun trakk seg hadde en ny arbeidsdag begynt. Imellom sto en opplevelse som var like smertefull som den var nødvendig. Thatcher forbindes i dag med den sammenhengende økonomiske veksten Storbritannia nøt fram til finanskrisen. Etter krisen har Thatchers minne vært en sentral inspirator for den konservative regjeringens tøffe grep for å redusere budsjettunderskuddet.
Da Thatcher besøkte Norge i 1986 ble det opptøyer. I dag sitter demonstrantene i regjeringskontorene. De færreste vil være med på at Thatcher har vært en viktig inspirasjon for den nye norske økonomien. I stedet ser mange Thatcherisme som motsatsen til vårt hjemlige politiske konsensus – fra statsfeminisme til internasjonalisme og likhetspress. Mens Europa beveger seg mot høyre er både Høyre og Frp trygt fortøyd i sosialdemokratiet – til venstre for Tony Blair. Det er kanskje som moteksempel at Thatchers liv og lære er spesielt relevant her hjemme.
