Replikk

Takk himmelen for barnevernet!

Dommen mot barnevernet må ikke brukes slik at barnevernet blir et foreldrevern som begår den potensielt største synd: unnfallenhet.

Lite barn (ILLUSTRASJONSFOTO)

«Takk himmelen for barnevernet! Da tar du med i dine bønner offentlig ansatte på en uriaspost – og deres arbeidsfelt: de svakeste og forsvarsløse», skriver kronikkforfatteren. 

Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) Gro Hillestad Thune skriver i en Ytring: «Barnevernet slik det er i dag er ubrukelig (…) urettferdig, urimelig og barnefiendtlig …». Og videre at det begår «maktmisbruk» og er «dysfunksjonelt».

Foranledningen er dommen som Storkammeret i EMD nylig avsa mot Norge. Thune introduserer dommen slik: «Prøv å tenke gjennom den belastning Trude har vært gjennom. Som ung mor trengte hun litt ekstra støtte og ble møtte av et hjelpeapparat som brutalt tok fra henne barnet og senere adopterte det mot hennes vilje.»

Thune fordreier selv det faktum EMDs Storkammer beskriver.

De faktiske forhold

EMD redegjør i dommen først for de faktiske forhold som alle 17 dommere, både flertall og mindretall, la til grunn. Den aktuelle kvinnen var gravid og ønsket for annen gang abort. Trolig fordi svangerskapet var for langt fremskredet, ble det avslått. Kvinnen sa seg så enig i å bo på en institusjon for unge mødre, noe som kunne gi henne bistand og hjelp i foreldrerollen.

To uker etter fødselen sendte mødrehjemmet bekymringsmelding til barnevernet fordi spedbarnet ikke økte tilstrekkelig i vekt, manglet energi og virket dehydrert. Barneinstitusjonen var redd for at spedbarnet ville dø uten kontinuerlig oppfølging av moren knyttet til mat og drikke.

Moren reagerte negativt på oppfølgingen, forstod ikke behovet for det, og ønsket å avbryte oppholdet. Det var nå tvangsinngrepene begynte, med beredskapshjem, fosterhjem og til slutt tvangsadopsjon. Samværet med moren ble begrenset av hensyn til barnet.

Henger ut de ansatte

Thune skriver at de som ikke er enige med henne i at barnevernet er «ubrukelig, ... har ganske enkelt ikke nok kjennskap til hva som foregår i virkelighetens verden». Men Thune fordreier selv det faktum EMDs Storkammer beskriver.

Ut fra EMDs fremstilling kan de ansatte på mødrehjemmet ha reddet den lille guttens liv eller motvirket skjebnesvangre skader. Thune velger å henge ut de ansatte ved å nevne mødrehjemmet uttrykkelig ved navn, basert på en villedende fremstilling. Selv om dommen er lang, kan interesserte ha nytte av å lese de innledende avsnittene 10–30 (s 3-9) om faktiske forhold.

Rom for uenighet

En rekke prinsipielle barnevernssaker mot Norge er innklaget for domstolen i Strasbourg. Overskrifter om at Norge dømmes for menneskerettsbrudd kan gi inntrykk av at menneskerettsjussen er en slags fartsgrense med klare regler. Rettsområdet er veldig annerledes. Det kan gjelde meget uavklarte spørsmål med stort rom for uenighet, ikke minst når flere menneskeretter står mot hverandre: rett mot rett.

Motstridende prinsipper forklarer hvorfor EMD var sterkt delt i «Trude-saken». Førsteinstans i EMD hadde, under dissens, gitt Norge medhold. Storkammerets flertall dømte Norge, 13 mot fire dommere. Men flertallet var også uenige om hva Norges feil bestod i. Syv dommere mente Norge ikke hadde truffet feil avgjørelse, men gitt en for ufullstendig begrunnelse. Bare seks av 17 dommere fant at selve vedtaket var galt.

Barnevernet må ikke (...) bli et foreldrevern som begår den potensielt største synd: unnfallenhet.

Nordiske dommere skilte seg ut

De fire dommerne i mindretallet, fra Danmark, Finland og Norge, mente norske myndigheter hadde handlet riktig ved å prioritere hensynet til barnet fremfor morens ønske om familieliv. De nordiske lands fagmiljøer forlot for 10–15 år siden det biologiske prinsipp til fordel for det utviklingspsykologiske, noe som er mest i samsvar med det menneskerettslige kravet til at barnets beste skal gå foran. Det biologiske prinsipp er mer på høyde med det menneskerettslige vern om familien og dermed foreldrenes krav på barna. Saken berører ikke bare hensynet til familiene og foreldrene vs. barnet. Dypere sett kan det dreie seg om en kulturkonflikt og et siste oppgjør med den tankegang at foreldrene eier sine barn.

Må se hele bildet

Mediene har inntatt en vanskelig rolle med dramatiske og indignerte reportasjer når barn omplasseres. Scenene kan være opprivende. Med Thunes ord: «barna som hales skrikende ut fra mors fang eller legges i bakken av en gjeng politifolk». Det siste er dratt langt, men det første vil ofte være tilfellet når foreldre motsetter seg omplassering.

Men barnevernet må ikke av den grunn bli et foreldrevern som begår den potensielt største synd: unnfallenhet. Pressen dekker sjelden eller aldri de til dels skjebnesvangre konsekvensene av de mange bekymringsmeldinger barnevernet ikke følger opp. Mediebildet blir derfor skjevt. Enda verre blir det når det nøres opp under vrangforestillinger om barnevernet basert på feilaktige fremstillinger av dommer fra EMD.

Barnets beste

Takk himmelen for barnevernet! Da tar du med i dine bønner offentlig ansatte på en uriaspost – og deres arbeidsfelt: de svakeste og forsvarsløse. Menneskerettskonvensjoner og Grunnlovsreformen 2014 forplikter norske myndigheter til å sette barnets beste i sentrum. Det må vi gi barnevernet styrke til å gjøre i samsvar med et tydelig nordisk mindretall i «Trude-dommen».