Kronikk

Ta havet tilbake til folket

Regjeringserklæringen er et slag i trynet på kystfolket. Vi trenger et nytt kystopprør.

Lofoten

Regjeringen kjemper for de kapitalsterke trålerrederne og ikke for kystbefolkningen, og i løpet av 15–30 år bør store fiskekvoter føres over fra trålerflåten til kystfiskerne, mener kronikkforfatteren. Bildet er fra skreifiske i Lofoten.

Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten

I den nye regjeringserklæringen står det svart på hvitt at den urettferdige fordelingen av fiskeressursen skal videreføres. Dermed kan kysten se langt etter torsken som torsketrålerne opprinnelig pliktet å levere. Den skal nemlig de store trålrederiene ha, nå uten plikt om å skape verdier på land.

Kystopprøret

Da regjeringa med tidligere fiskeriminister Per Sandberg foreslo dette sist, våren 2017, ble det et enormt opprør langs kysten. Folk godtok ikke at kystsamfunnene skulle sitte igjen med smuler, mens trålerne skulle sitte igjen med fiskekvoter til store verdier, med fri kurs til å sende fisken fryst rett til Kina.

Det blir lite arbeidsplasser og sysselsetting langs kysten av det. Samtidig blir noe få rike av å høste av fellesskapets verdier. Derfor skjedde det noe historisk i behandlingen av Sandbergs forslag. Motstanden blant folk ble for stor til at regjeringen klarte å gjennomføre. Sandberg trakk forslaget tilbake.

Et solid slag i trynet på kystfolket.

Nå er KrF i regjering og kan ikke lenger tråkke på bremsen i Stortinget. Det gir regjeringen fri bane til å gjøre det de lenge har jobbet for – la trålerne slippe pliktsystemet, mens kystsamfunnene blir stående igjen uten mulighetene som kvotene i pliktsystemet skulle gi: Fisk av høy kvalitet levert på land og arbeidsplasser knyttet til videreforedling av fisken.

Regjeringserklæringen slår fast at fordelingen av fiskerettigheter skal ligge fast, og at de skal «rydde opp i uheldige sider ved pliktsystemet». I klartekst betyr dette at regjeringen ikke har til hensikt å rette opp i den urettferdigheten som har fått utviklet seg gjennom pliktsystemet, og at de skal rydde opp ved å gi trålrederne rettighetene og la kysten stå igjen tomhendt.

Raner kysten

Leser man evalueringen av pliktsystemet, som regjeringen selv bestilte, ser man at det er lite ved pliktsystemet som fungerer etter hensikten i dag. Utgangspunktet var at trålrederne fikk lov til å fiske et stort kvantum torsk på høst og tidlig vinter mot at de pliktet å levere fisken til fiskemottak langs kysten.

Vilkårene for dispensasjonen som ble gitt under krystallklare betingelser er brutt.

Slik skulle industrien og kysten sikres råstoff hele året. Men disse pliktene utviklet seg etter hvert til et rent ran av kysten. Over tid ble mindre og mindre levert i tråd med formålet med systemet. I dag leveres kun ti prosent av fisken der det opprinnelig var tenkt, og det er kystflåten som leverer mesteparten av fisken til landindustriene. Det er altså kystflåten som bidrar mest til verdiskaping og skaper flest arbeidsplasser på land.

Med unntak av aktivitetsplikten, som bidrar til reell sysselsetting i flere lokalsamfunn, har pliktsystemet blitt hulet ut og utnyttet av både politikere og industritrålere. Taperne er kystsamfunnene, som ikke får del i de fordelene systemet opprinnelig skulle gi.

Ressursene må tilbake til kystfiskerne

SV mener løsningen bør være en gradvis overføring av pliktkvotene (med unntak av aktivitetskvotene) fra trålerne til kysten. Den dispensasjonen som ble gitt under krystallklare betingelser er brutt for lengst, og bør trekkes tilbake. Dette hjemfallet skal skje over 15–30 år, slik at vi får rekruttert fiskere nok til å ta hånd om de store fiskekvotene. I disse dager behandles dette forslaget på Stortinget.

Jeg er rimelig sikker på regjeringspartiene vender tommelen ned, men jeg er mer spent på om vi klarer å mønstre Ap og Sp på forslaget om hjemfall. Foreløpig har det vært stille fra begge. Hvilken side stiller de seg på?

Pliktene utviklet seg etter hvert til et rent ran av kysten.

Mye har ellers skjedd siden 80-tallet da pliktordningen vokste fram. Det er ikke lenger slik at kystflåten ikke kan levere i andre deler av året enn i høysesong. Kystflåten er i dag i en helt annet teknologisk stand, med langt større muligheter til å dra lenger ut, i dårligere vær, og selv sørge for lengre sesong for mottakene på land.

En gradvis overføring av kvotene underlagt leveringsplikt og bearbeidingsplikt fra hav til kyst vil kunne bidra til det ordningen opprinnelig skulle bidra til.

Slag i trynet

Fiskeriminister Harald Tom Nesvik har også uttalt seg i saken. «Jeg vil aldri godta at kvoter blir flytta fra havfiskeflåten til andre grupper», sa han på Ombordfryst-konferansen i Ålesund nylig.

Et solid slag i trynet på kystfolket og en illustrasjon på hvilke interesser Nesvik kjemper for. Det er de store, kapitalsterke aktørene fiskeriministeren kjemper for, ikke alle små og store fiskevær langs kysten.

Skal kampen vinnes må kystens folk nok en gang reise seg.

Vi har vunnet før, og vi må vinne igjen.