Kompost er noe griseri. Det vet alle som har prøvd å kompostere eget kjøkkenavfall. Kommuner har delt ut komposteringsbeholdere der man etter sigende kunne hive alt organisk avfall fra kjøkken og hage, og der sluttproduktet skulle bli fin mold til bruk i bed og kjøkkenhager.
Min mor hadde en slik beholder for noen år tilbake. Av tykk plast som skulle holde rotter og rev unna, og som det bare skulle være å tømme avfallet sitt oppi, og kanskje spa det om litt.
Det var ikke så lett å spa i komposten. Spaden var tung og bingen høy og ustø, og så trang at man ikke fikk gjort rare spatakene. Det øverste laget klarte hun så vidt å rote i, men nede i bunnen levde komposten sitt eget liv.
En del av dette livet var fluer som alltid svermet opp i ansiktet hennes når hun åpnet kompostbeholderen for å kaste grønsaksavfall og kylling- eller fiskebein etter middagen.
Det gikk relativt kort tid før hun oppga kompostering i beholder og gikk over til å slenge grønsaksrester i en haug i den mørkeste kroken i hagen, mens kyllingbeina gikk i restavfallet.
Onsdag 9. oktober kunne man høre på NRK P2s nyhetsmorgen at løsningen på alle slike sorger heter Bokashi. Med trendy japansk navn og løfter om luktfri kompostering på kjøkkenet skulle all slags kjøkkenavfall fra brødskalker og gammel graut til epleskrotter omdannes til jord på bare noen uker.
Verden vil bedras. Og noen ler hele veien til banken.
Bokashi er et produktnavn, og kompostbeholderne man må bruke koster fra kr 475,- til 2500,- avhengig av størrelse. De selges sammen med små poser med lurium til kr 150,-/kg bestående av kli, melasse og såkalte «effektive mikroorganismer» som skal strøs over avfallet hver gang du hiver noe.
Det siste er en suppe av uspesifikke bakterier og gjærsopp som skal sørge for at avfallet ditt syltes ned på kjøkkenet før du etter noen uker graver avfallsrestene ned i jorda di, der den egentlige nedbrytingen vil foregå. Her bruker man altså kli og sukker (som saktens kunne brukes til dyrefor), samt en cocktail av bakterier som er fremmede i Norge, for å unngå lukt. Så slipper man å ta den daglige turen ut i hagen med kjøkkenavfallet. Det er i sannhet Keiserens nye klær.
Det vi ikke fikk høre om er at selv Bokashi-kompostering innebærer en hel del strul med å pleie komposten og grave ned innholdet i bøtta når den er full. Hver gang du kaster noe i Bokashi-komposten, må du strø noen skjeer kli over og presse det sammen for å begrense tilgangen på luft. Bokashi-kompostering skal nemlig skje uten at det er luft til stede.
På denne måten bevares det meste av avfallet som nedsyltete agurker fram til du tømmer beholderen i hagen. Da kan for eksempel kjøtt- og fiskerester dukke opp på nytt og tiltrekke rotter og andre dyr om de ikke graves godt ned. Grove matrester blir bare melkesyrekonservert.
Og dette er ett av poengene til Bokashi: Man fôrer livet i jorda med mer mat enn om man komposterer på vanlig måte, men man får ikke mer plantenæring ut av komposten og ikke mindre CO₂ ut i atmosfæren. Bare en forsinkelse der avfallet må brytes ned i jorda før plantene kan ta opp næringsstoffene.
Det er selvsagt bra at matavfall komposteres og føres tilbake til jord, skjønt helst skulle slike ressurser føres tilbake til bondens åker der de kommer fra. Da utarmes ikke jorda, og bonden hadde sluppet å kjøpe inn kunstgjødsel for å erstatte næringen som avlingen fører bort.
Men hvis ressurser skal føres tilbake til jorda den kommer fra, er hjemmekompostering en blindvei.
Kompostering er selvsagt bedre enn å kaste matrester i restavfallet så det forbrennes, men det beste for klima og miljø er å ta ut energien i avfallet i et biogassanlegg, og sende resten tilbake til bonden som gjødsel. Slik gjødsel kalles biorest og inneholder alle plantenæringsstoffene i avfallet, samt det mest stabile organiske materialet som bidrar mest til å bygge stabil mold i jord. Og både biogassprosessen og omdanningen av biorest til mold i jorda utføres av stedegne effektive mikroorganismer. Uten at det står TM (Trade Mark) og pengeinteresser bak.
Tilbake på kjøkkenet står man kanskje og lurer på hva som er mest klimavennlig: Å kaste matavfallet i den grønne posen som samles inn og blir til biogass, å lage en vanlig hjemmelaget kompost i hagen eller gå for den hipster-aktige Bokashi-komposteringen.
Med god margin scorer innsamling til biogassproduksjon høyest her, fordi man både får tilbake et klimanøytralt drivstoff (metangass), og kan føre næringsstoffer og organisk materiale tilbake til bondens jord.
Hjemmekomposteringsalternativene gir ingen slike gevinster, men de kan gi god jord til egen hage. Og de kommer ganske likt ut på klimavennlighet.
Det kommer like mye CO₂ ut av begge prosesser dersom man ser på bord til jord til bord-syklusen. Om noe er de oksygenfrie delene av Bokashi-metoden mer utsatt for å slippe ut klimagassene metan og lystgass enn vanlig kompostering, siden disse gassene bare dannes i oksygenfritt miljø.
Påstanden om at dette er «kompostjord uten utslipp» er derfor reinspikka sludder.
Problemstillingen NRK P2 tok opp var at 30 prosent av kommunene i Norge ikke engang kildesorterer matavfall. Hva gjør du da?
Har du nok idealistisk godvilje, tid og nysgjerrighet til å prøve og feile, spørre og grave, så brett opp ermene og gå i gang. Det står det respekt av.
Men vær klar over at det ikke er noen reine og enkle snarveier, for jord og kompost som skal bli nye planter er møkkete greier.
Det ligger i sakens natur.
