Større rom for sorg

Sorg er naturlig fordi tap er uunngåelig. Likevel kan det være vanskelig å møte både egen og andres sorg på gode måter. Som prest gjennom tjuefem år har jeg gått sammen med mange mennesker i deres sorg. Nå er det min egen sorg.

4. juni mistet jeg min elskede gjennom nesten 35 år, etter ett års kreftsykdom.

Jeg valgte å dele noe åpent på Facebook, og ble etter det oppfordret til å skrive en ytring her. Jeg gjør det – i håp om å bidra til samtalen om hvordan vi kan bli bedre i å møte både egen og andres sorg.

Jeg tror det blant annet handler om å ta vare på kjærligheten. Om å gi hverandre et større rom å sørge i. Og om å ha en tro – et livssyn som bærer i møte med liv og død.

Ta vare på kjærligheten

Lars Kristian og jeg fikk ett år der vi visste at døden snart ville komme, men vi visste ikke om det handlet om måneder eller år. Det var ekstremt krevende. I motsetning til ved brå og uventet død, fikk vi imidlertid rom for å forberede oss og ta avskjed.

Det ble et år der vi på samme tid ville ta vare på hvert minutt vi fikk sammen, og samtidig telle ned og få overstått det som lå foran oss. Elske og miste på samme tid.

Vi var 20 og 21 da vi møttes. Han fridde på tredje daten, så veien ble til mens vi gikk sammen. Vi var ulike hva gjelder tro-livssyn og de fleste interesser. Det kunne gå ti kuler varmt mange ganger, og vi hadde ikke alltid masse å snakke om. Men vi lærte mye etter hvert.

Ta vare på kjærligheten, folkens. Ikke vent på den rette, men gjør den du møter eller lever med allerede, til den rette. Hvis det er mulig. Det er det ikke alltid.

Dyrk hverandre. Velg deres kamper. Lag minner. Bjuda på. Og ta vare på de rundt deg som ikke har så mange.

Gresset er ikke grønnere på den andre siden – det er grønnere der det vannes.

Et større rom å sørge i

På lørdag, dagen etter at min elskede døde, dro jeg ned og badet på Tjuvholmen et par timer mens barna var ute. Jeg satt midt i horden av tilsynelatende glade tjueåringer, og kjente en plutselig glede over sola og sjøen. Men jeg lurte på hva folk ville tenke om noen hadde lest min status på Facebook, visste at Lars Kristian var død, og kjente meg igjen.

Ville de tenke at jeg ikke hadde elsket ham høyt nok, eller at jeg fortrengte sorgen? Om jeg som profesjonell sorgarbeider kjenner på det, hva så med alle andre sørgende? Konvensjonene rundt sorg er sterke.

Min erfaring er at mange forestiller seg sorg nærmest lineært. At man er knust fra dag én – og da er man det 100 % av tiden. Så gråter man mindre og mindre, og er ferdig etter tre måneder. For da må livet gå videre.

Forskning og erfaring tegner et annet bilde. Sorger er ulike, og vi sørger forskjellig. Sorgen kommer og går – dels forventet, dels uforutsigbart – gjennom uker, måneder og år. Den krever hardt arbeid, og vi tar den inn i små porsjoner om vi kan, for å kunne bære det.

Vi trenger at menneskene rundt oss verken lar oss være i fred eller krever at vi skal sørge etter boka. Vi trenger at andre er lydhøre og passe påtrengende, viser praktisk omsorg, og lar oss få rom til å sørge slik vi trenger. Kanskje dra ned og bade på Tjuvholmen.

Sorgarbeid er krevende, men det kan bli mindre krevende om vi får mot og hjelp til å sørge på de måtene som er gode for oss. La oss lytte oss fram, spørre, og gi oss selv og andre et større rom å sørge i. Det innebærer også å være oss bevisst at sorgen kan være sammensatt.

Det gjør ubeskrivelig vondt å miste den man elsker; miste sin beste venn og livspartner. Samtidig er jeg heldig som fikk oppleve en sånn kjærlighet, og det jeg vil kalle en ren og ukomplisert sorg. Mange sorger er mer komplekse og ensomme. For noen rommer sorgen også lettelse, sinne, skam, og ensomhet.

Og sorgen i et dødt forhold, eller etter et samlivsbrudd, sendes det ikke blomster til. Men den gjør vondt. Husk det.

En tro som bærer

Gjennom dette året har jeg igjen fått kjenne på betydningen av å ha en tro som tåler møtet med livet som det er, og som kan gi trygghet, håp og perspektiver i møte med død og sorg. Jeg har kjent på mye godt, midt i alt det ufattelig vonde, og gjør det også nå.

Jeg tror at Guds kjærlighet er sterkere enn døden, og legger min elskede i Guds hender. Jeg tror ikke det er en mening med alt, i utgangspunktet heller ikke med dette. Likevel erfarer jeg livsmening nok, midt i alt som er.

Jeg har kunnet hvile i den bønnen av Svein Ellingsen som jeg har hatt med meg siden søsteren min døde da jeg var 16:

Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro. Tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet i nærkamp mot det ondes makt i verden.