NRK Meny
Kronikk

Store muligheter i Barentshavet

Verden trenger all norsk olje og gass vi kan klare å produsere. Og mye av den kan komme fra nordområdene.

Goliat-feltet utenfor Hammerfest

Olje- og gassvirksomheten er Norges desidert største næring, og det vil den fortsette å være i mange tiår framover. Tildeling av nye leteareal er en grunnpillar i regjeringens politikk, skriver olje-og energiministeren. Bildet viser Goliat-plattformen utenfor Hammerfest.

Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

I disse dager samles norsk olje- og gassnæring til Barentshavkonferansen i Hammerfest. For Norge byr Barentshavet på store muligheter for lønnsom petroleumsvirksomhet i årene som kommer. Det skyldes at verden vil ha behov for nye, store, investeringer innen olje og gass i tiår framover, også i lys av Parisavtalen.

En næring med framtid

Med sine nærmere 200.000 arbeidsplasser er olje- og gassvirksomheten Norges desidert største næring. Det vil den fortsette å være i mange tiår framover. I år vil selskapene samlet investere rundt 144 milliarder kroner på norsk sokkel. Av større prosjekter fremover er Sverdrup fase en og to i Nordsjøen, Njord i Norskehavet og Castberg i Barentshavet gode eksempler. Virksomheten bidrar til arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet, og statlige inntekter som kan brukes på skole, sykehus og veier. Siden starten på oljeeventyret har næringen bidratt med rundt 13.000 milliarder kroner i verdiskaping til fellesskapet, eller ti ganger de samlede inntektene på årets statsbudsjett.

Petroleumsvirksomheten i Barentshavet gir allerede store inntekter for staten og landsdelen fra gassfeltet Snøhvit. I fjor kom oljefeltet Goliat i produksjon. En rekke feltubygginger, med Castberg i spissen, er under planlegging. I 2017 skal det bores flere spennende letebrønner. Bak denne aktiviteten ligger kommersielle beslutninger i selskapene, som bygger på ulike fremtidsbilder og risikovurderinger. All aktiviteten viser at næringen har stor tro på Barentshavet framover.

Interessen for nye leteområder i Norge er stor.

Nye leteprosjekter

Å tildele nye leteareal er en hovedpilar i FrP/H-regjeringens petroleumspolitikk. Uten ny leteaktivitet får vi ingen nye funn, og uten funn ingen ny aktivitet som skaper arbeidsplasser i leverandørindustrien og inntekter til oss alle.

Dette er en politikk et bredt flertall i Stortinget stiller seg bak. I fjor tildelte regjeringen areal både gjennom 23. konsesjonsrunde og TFO 2015 (tildeling i forhåndsdefinerte områder). I januar i år tildelte vi ytterligere areal i TFO 2016. Innen sommeren vil vi utlyse både TFO 2017 og 24. runde. De fleste av de foreslåtte blokkene i 24. runde ligger i Barentshavet og TFO 2017 omfatter langt mer areal i Barentshavet enn tidligere TFO-runder.

Interessen for nye leteområder i Norge er stor. Det viser at selskapene ser lønnsomhet i nye prosjekter på hele den norske sokkelen, ikke minst i nord.

Følg NRK Debatt: Facebook og Twitter

Lavere klimautslipp

Klimaproblemene er globale og krever globale løsninger. Parisavtalen forplikter partene til å holde den globale oppvarmingen godt under to grader. Dette vil også få konsekvenser for norsk petroleumsvirksomhet. For det første gjennom økt pris på utslipp når kvotesystemet strammes inn frem mot 2030. I tillegg kan avtalen føre til at etterspørselen etter fossile energikilder på sikt reduseres.

Vi skal nå klimamålene våre samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet.

Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene våre samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet.

Det at virksomheten allerede i tiår har stått overfor strenge virkemidler som CO2-avgift, kvoteplikt og forbud mot brenning av gass (fakling), har bidratt til at vår produksjon skjer med relativt sett lave CO2-utslipp. I gjennomsnitt er utslippene per produsert fat fra norsk sokkel under halvparten av gjennomsnittet for resten av verden.

Behov for nye utbygginger

Alle seriøse analyser av fremtidens energibehov viser at verden vil ha behov for nye store investeringer innen olje og gass i tiår framover, selv om forbruksveksten skulle avta og på lengre sikt synke. Det skyldes at produksjonen fra eksisterende felt faller år for år.

Selv uten forbruksvekst kreves derfor nye utbygginger for å dekke etterspørselen. Det betyr igjen at oljeprisen over tid vil gjøre nye utbygginger lønnsomme globalt sett. Jeg er ikke i tvil om at ressursene på norsk sokkel – slik den har vært siden starten på 70-tallet – vil nå opp i denne internasjonale konkurransen også framover.

Et konkret eksempel i nord er Castberg-utbyggingen, som selskapene anslår lønnsom med en oljepris høyere enn 35 dollar per fat. Dette viser at med mindre norsk petroleumsindustri ikke legger seg til et særnorsk kostnadsnivå, vil den utvikle svært lønnsomme og robuste prosjekter over hele norsk sokkel, også i Barentshavet.

Vi kan drive trygt, sikkert og lønnsomt, også i nord

Verden trenger norsk olje og gass

Dette er en viktig del av bakteppe når sjefen for det internasjonale energibyrået IEA, Fatih Birol, stadig gjentar at verden trenger all norsk olje og gass vi kan produsere. I tillegg bidrar vi til energisikkerhet for Europa og at vår gass kan erstatte kull i energiproduksjonen i Storbritannia og andre importland.

I Barentshavet har vi allerede nesten 40 års erfaring med petroleumsvirksomhet. Vi vet av erfaring at vi kan drive trygt, sikkert og lønnsomt, også i nord. Det er viktig, siden en stor del av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel ligger i Barentshavet.

Mer aktivitet i Barentshavet vil gi Nord-Norge flere arbeidsplasser og økt verdiskaping. Aktivitet til havs gir ringvirkninger på land, slik vi har sett blant annet i Hammerfest. Det er en mulighet vi må ta vare på.

Derfor satser FrP/H-regjeringen i nord. Å si nei er en løsning verken Norge eller resten av verden er tjent med.