Som kvinne har utseendet mitt alltid vært viktig for at jeg skal føle meg komfortabel og verdsatt. Det pleide jeg å være flau over å innrømme.
Det anses som en selvfølge at jenter barberer seg med en gang de får hår på kroppen. Jeg har sminket meg hver morgen siden jeg var 14 år. På videregående begynte venninnene mine å ta fillers i leppene.
Det er ikke lenger nok med maskara og lipgloss. Her er det snakk om 7-stegs hudpleierutiner og ansiktskonturering til man er ugjenkjennelig. Du er ikke anstendig før du ser ut som en Kardashian.
Algoritmene setter skjønnhet i monitor for unge kvinner. Instagram fremhever før-og-etter-bilder av kvinnelige kjendisers siste botox-eventyr. På TikTok reklamerer influensere for steiner du kan dra over huden for å skulptere kinnbenene.
På YouTube viser selverklærte kvinnesaksaktivister og feministiske kongresskvinner hvilke ansiktskremer de bruker, og forteller hvordan du kan oppnå «de perfekte røde leppene».
Mens kapitalister tjener milliarder på å skape umulige skjønnhetsstandarder, rettes kritikken mot kvinnene. Forsvaret vårt blir at vi gjør alt dette for oss selv. «Hvis du har det, bruk det» og «min kropp, mitt valg», blir flittig brukt.
Det framstilles som frigjørende å måtte legge flere lag over ansiktet for å kunne føle seg som seg selv.
Det er ikke lenger nok å bruke masse tid og penger på å se bra ut, vi må like det også. Konsekvensen blir at skjønnhetspresset ikke lenger anses som et problem. Dette er latskap i kvinnekampen.
Det er latterlig å påstå at vi kun gjør disse tingene for oss selv, fordi det er «vårt eget valg», når disse valgene i så stor grad påvirkes av et enormt utseendepress.
Livet blir en evig catwalk. Det spiller ingen rolle om vi oppnår resultater på mange andre områder i livet. Vi kvinner er ikke fornøyde med oss selv, hvis vi ikke er fornøyde med utseendet.
Trøsten vi får er overfladisk nok at «alle kvinner er vakre». Alt vi får ut av det, er at det framfor noe annet forventes at kvinner ser bra ut.
Kvinner pynter seg ikke for menn, men vi pynter oss ikke for oss selv heller. Vi pynter oss for den lille stemmen i hodet vårt som sier at vi ikke er verdt noe hvis vi ikke er pene. Den stemmen er plassert der av markedskrefter og patriarkatet.
Hvis alle kvinner sluttet å tenke så mye på utseendet, er det skjønnhetsindustrien som hadde tapt på det, ikke vi, så selvfølgelig kommer de til å fortelle oss at vi gjør det for oss selv.
Når vi bruker så mye penger, tid og tankekraft på vårt eget utseende, for så å fortsatt ikke føle oss bra nok, er det naivt å snakke om at vi er frigjort.
Det er vanskelig å rope ut om likestilling når vi bruker mer tid på å bli sett enn hørt. Markedskreftene er klar over dette. Da må vi også være det.
Du kan sikkert kalle deg feminist og ha fillers i leppene, barbere leggene og bruke sminke. Men fillers, hårløse legger og sminke er ikke kvinnefrigjøring. Det er et resultat av standarder laget for deg, ikke av deg. Vi godtar presset og forsvarer det både overfor oss selv og andre med at det er vårt eget valg. I stedet for å gjøre opprør.
Vi må forstå hvordan skjønnhetspresset bidrar til systematiske kjønnsforskjeller. Utseende er fortsatt gullstandarden for kvinner.
Vi må tillate kvinner å ikke se pene ut. Skjønnhet gir deg kun en midlertidig makt over andre kvinner. Du oppnår ikke noe som helst i forhold til systemene som aktivt jobber mot din egen frigjøring.
Gidder vi dette lenger?
