Kronikk

Stillheten om retur til Etiopia

Returavtalen ble presentert som et gjennombrudd i norsk asylpolitikk, men ble aldri satt ut i livet. To år senere lever 700 mennesker i usikkerhet om hva som skal skje. Og ingen snakker om dem.

Maria Amelie

Medias massedekning kan føre til politiske ad hoc-løsninger, som med Maria Amelie (bildet) som fikk arbeidstillatelse og oppholdstillatelse. Men debatten rundt returavtalen med Etiopia svingte ut i glemselen, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

I januar 2012 inngikk Norge og Etiopia en avtale om at etiopiere som søkte asyl i Norge og fikk avslag effektivt skulle kunne returneres. Avtalen ble presentert som et viktig gjennombrudd i asylpolitikken. Men siden ble det stille. Hva skjedde egentlig med asylsøkerne som skulle sendes tilbake til det beryktede regimet?

Vi husker mediesakene om Maria Amelie, Nathan fra Bergen og om den afghanske tolken, Faizullah Muradi. De var alle førstesidesaker før interessen ebbet ut. Da Muradi ble utsendt på tross av sin innsats som tolk for de norske styrkene, kokte det over på sosiale medier. Regjeringen gav etter for presset og gjorde helomvending i saken. Debatten om retur er i vinden igjen, men stillheten etter stormen pleier å senke seg fort.

Medias fokus på asyl og retur fungerer på mange måter som en pendel.

Medias fokus på asyl og retur fungerer på mange måter som en pendel. Den svinger plutselig inn og er i sentrum av det offentlige rom, men svinger ut igjen like snart. Når pendelen svinger inn er det ofte sammen med et navn og et ansikt. Når pendelen svinger ut igjen blir de dramatiske skjebnene en del av byråkratiets stille, langsomme og stort sett usynlige arbeid.

De heldige utvalgte

Det er ikke bare saker om enkeltmennesker som blir gjenstand for opphetet debatt. Pendelen kan svinge inn og gi oppmerksomhet om saker som omhandler mange, men som likevel har følelsesmessig appell. Til forskjell fra enkeltsaker, er politisk helomvending langt sjeldnere i slike saker. Returavtalen med Etiopia var en slik sak, hvor spørsmålet om tvangsretur for et hundretalls etiopiere i Norge med endelig avslag på sine asylsøknader stod sentralt.

Medias massedekning kan føre til politiske ad hoc-løsninger. Maria Amelie fikk arbeidstillatelse, Nathan fikk bli, og Muradi får søke asyl i Norge.

Forskning fra Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo, viser at vi, publikum, bryr oss om «ideelle asylofre», fordi vi kan identifisere oss med dem. Disse er godt integrerte enkeltpersoner, som er sterkt tilknyttet det norske samfunnet. Medias massedekning kan da føre til politiske ad hoc-løsninger. Maria Amelie fikk arbeidstillatelse og denne uken permanent oppholdstillatelse, Nathan fikk bli, og nå har Muradi fått tillatelse til å søke om asyl i Norge. Debatten rundt returavtalen med Etiopia førte ikke til politisk endring, pendelen svingte ut i glemselen, og stormen rundt hva som skulle skje med etiopierne med endelig avslag på sine asylsøknader stilnet. Hva skjedde så med etiopierne? Ble de tvangsreturnert?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lever i uvisshet

Returavtalen mellom Norge og Etiopia var den siste i en rekke av innstramninger på utlendingsfeltet den rødgrønne regjeringen stod for. Mange reagerte med vantro på at avtalen var blitt signert, og våren 2012 svingte medias pendel inn med stor kraft. Kritiske røster påpekte at ingen burde bli tvangsreturnert til Etiopia: et land kritisert for systematisk forfølgelse av den politiske opposisjonen. Men det var tilsynelatende lite å gjøre med saken, avtalen mellom landene var signert.

Man kan undres over om returavtalen var drevet av hensyn til det hjemlige politiske publikum.

Det skjedde i realiteten lite etter at returavtalen hadde kommet på plass. Studier av effektene av returavtalen gir entydige svar: Ingen etiopiere er blitt tvangsreturnert som en del av avtalen. Det har vært en svak økning i antall etiopiere som har valgt å benytte seg av muligheten for «assistert frivillig retur» (personer med endelig avslag på asylsøknad velger å samarbeide med myndighetene om utreise, og slik unngår tvungen utreise). Denne økningen var klart sterkest i tiden etter at avtalen ble signert. Etterhvert som det ble tydelig at tvangsretur ikke ble igangsatt, flatet økningen ut.

Det at tvangsretur ikke ble gjennomført var ingen overraskelse for myndighetene, og heller ikke for dem med kjennskap til det politiske systemet i Etiopia. Samarbeid om retur av asylsøkere til opprinnelsesland er vanskelig, og særlig med autoritære stater. Den forrige regjeringen var klar over dette da de valgte å framforhandle returavtalen. Man kan derfor undres over om returavtalen var drevet av hensyn til det hjemlige politiske publikum, heller enn av et reelt ønske om tvangsretur av etiopierne.

Rungende stillhet

Uavhengig av årsak oppfylte ikke avtalen regjeringens uttalte målsetninger om flere tvangsreturer. Det den derimot gjorde, var å påvirke etiopiernes situasjon i Norge. Etter først å ha fryktet brå utsendelse, satt de igjen med uvisshet da ingenting skjedde. Flere hundre etiopiere har nå satt livene sine på vent fordi de har et lite håp om at de likevel kan få bli i Norge. Dette håpet skyldes delvis at returavtalen aldri ble implementert, og delvis at politikerne viser av at de gjør helomvending i enkeltsaker på utlendingsfeltet.

Det er ingen signaler om at det vil komme noen politisk ad hoc-løsning for etiopierne.

Tanken om media som «den fjerde statsmakt» passer godt når det kommer til asylpolitikk. Med oppmerksomhet som middel og politisk forandring som mål, lykkes media i å få enkeltsaker på dagsorden. Men de mer enn 700 etiopierne venter fremdeles i usikkerhet om hva som skal skje. Spørsmålet om hva som skal skje med etiopierne med endelig avslag er utfordrende. Det er ingen signaler om at det vil komme noen politisk ad hoc-løsning. Tvangsretur med det første er lite sannsynlig. Samtidig er det nå to og et halvt år siden returavtalen ble signert, og to år siden pendelen svingte ut og forlot etiopierne utenfor det offentlige søkelys.

Stillheten om saken bør bemerkes, fordi flere hundre etiopiere fortsatt sitter på pinebenken, uten å vite hva framtiden vil bringe.

Denne kronikken publiseres i forbindelse med et seminar om returavtalen på PRIO torsdag.