Tiden med enkel inntektsvekst og handlingsrom for staten er forbi. Det er det dette handler om. Vi har visst det lenge at 20-årene blir annerledes.
Skiftet skjer samtidig med en krig med påfølgende energikrise, flyktningstrøm og inflasjon. Det kommer brått og uventet. Energikrisen og den nye økonomiske virkeligheten kommer samtidig som klimapolitikken må gjennomsyre alle vedtak for å omstille økonomi og samfunnsliv i enorme dimensjoner.
I dette bildet skal norske politikere navigere. Regjeringen har brukt hele høsten til å dempe forventningene og snakke om innstramminger. Budsjettet er innstrammende. Selv i en historisk sammenheng. Før pandemien er det bare tre år man har klart å stramme inn budsjettimpulsen tilsvarende forslaget for neste år.
Bruken av penger fra oljefondet er i faktisk kronebeløp fortsatt høyere enn før korona. Vi er noe mindre oljepengeavhengige, og vi bruker en lavere andel av fondet enn vi gjorde i 2019. Oljepengebruken går uansett ned fra i fjor. Det skulle bare mangle.
Det er ikke bare interessant å se på hvor stor andel av fondet som blir brukt, men også å se på hvor stor andel av budsjettets helhet som stammer fra fondet.
Forskjellen på å få og å finne
Hvor stramt budsjettet er, kommer tydeligvis an på hvem man spør. Mange vil kunne finne poster å kutte i, avhengig av eget politisk syn. Andre er opptatt av hjertesaker som ikke kommer får penger.
Det som uansett er sant er følgende: Det normale de siste årene har vært at statens inntekter har vokst raskere enn statens utgifter. Dermed har både røde og blå regjeringer relativt enkelt FÅTT penger til egne satsinger. Den tid er forbi for flere år fremover. Utgiftene vil vokse raskere enn inntektene, politikerne må FINNE penger til eventuelle satsinger.
Målt i rene kroner, virker det som om Støre-regjeringen er flinkere til å finne nye inntekter, enn å kutte gamle utgifter. Det skal i rettferdighetens navn sies at mange store utgifter i dette budsjettet ikke er ønsket. Som strømstøtten, flyktningmottak. Begge deler har et mørkt, uønsket bakteppe av større betydning enn budsjettbalansen.
Regjeringen har FUNNET over 40 milliarder kroner i nye inntekter til staten, men kutter oljepengebruken med 18 milliarder kroner.
Mange av skatteendringene vil av motstandere kalles næringsfiendtlig, men store deler av pengepotten kommer fra offentlig eide kraftselskaper. Det bør problematiseres på en annen måte: Disse inntektene er kortsiktige, gitt at strømprisen bør gå ned i årene fremover.
Det regjeringen velger å bruke penger på av fri vilje, som reduserte fergebillettpriser og foreldrebetaling i barnehagen er høyst sannsynlig varig.
Derfor angripes budsjettet på ulikt vis i den ikke helt samstemte borgerlige opposisjonen: Høyre mener det kuttes for lite, Frp mener det skattes for mye.
Uvanlig stor usikkerhet – pedagogisk krevende
Regjeringen rammes også av en debatt om alle forutsetningene for statsbudsjettet. Alle bevilgninger og det helhetlige bildet som danner grunnlaget for politiske beslutninger hviler på fagfolkenes anslag. I år er prisveksten, arbeidsledigheten og veksten i fastlandsøkonomien særlig interessant. I år som alltid opererer regjeringen med best mulige beregninger pr. starten av august. I år mer enn før, er nok endringene de siste to månedene av betydning. Kanskje endres det enda mer frem til 1. januar når budsjettet skal virke.
Dersom denne teknikaliteten gjør at budsjettet er laget på best mulig, men ikke riktig nok, grunnlag, kan det påvirke rentebeslutningene til Norges Bank. En allerede upopulær regjering vil være ekstra sårbar for en politisert debatt om at regjeringens politikk fører til større låneutgifter for folk.
Det er en betydelig pedagogisk utfordring for regjeringen å skulle forklare at økte inntekter for staten, likevel fører til kutt. Olje- og gass-inntektene øker betydelig, men settes «rett på sparekontoen» og ikke til drift. Økt offentlig pengebruk vil gi økt rente for alle. Vedum har ikke utelukkende overbevist i pedagogikken fra finansministerstolen. Han skal få det tøffere.
Rødere og grønnere i Stortinget
Det er gjort store omfordelingsgrep i budsjettet. Ikke bare på skattesiden, også i prioriteringer. Både sosial fordeling og distriktspolitiske, eller «geografisk omfordeling» som det heter.
Likevel møter ikke dette SVs forventninger. SV vil ha en rødere skatteprofil og en grønnere klimaprofil. Det betyr mye debatt om formuesskatt, barnetrygd, minstepensjon, oljeskatt og oljeutvinning.
En ny normal
Et strammere og mer usikkert farvann er en ny normal, skriver regjeringen interessant nok. I årene 2011–2019 FIKK politikerne 18 milliarder kroner i økt skatteinngang fra år til år i snitt. Fremover vil dette være kun 10 milliarder kroner. Utgiftene til folketrygden alene vil øke med mer enn 10 milliarder kroner år for år. I årene beskrives handlingsrommet som «usikkert» og «mindre».
Uavhengig av hvilke partier som sitter i regjering og hvem som er finansminister: Den nye tiden krever en ny politisk debatt. Kanskje er det underliggende i dette budsjettet disiplinerende for alle partier som nå lager alternative budsjett. For alle som skal skrive partiprogram for årene fremover. For alle som skal delta i samfunnsdebatten.
Det er tid for å snakke om konsekvensene av politiske valg, prioriteringer og pengebruk på en annen måte. Det er et felles ansvar.
Det blir verre, men utgangspunktet vårt kunne knapt vært bedre.
Det får man ikke automatisk inntrykk av på dager som denne.
