NRK har avdekket at statens kostnader ved å føre rettssaker er betydelig økt til tross for at antall rettssaker vært stabile. Staten begrunner dette med at sakene i dag er mer komplisert og ressurskrevende(!). Det er selvsagt ikke riktig.
Regelverket er det samme, behandlingsstedene og skadene de samme. Det er ingen holdepunkter for at pasientskadene som sådan er av en annen karakter enn tidligere.
Staten mer offensiv
Den eneste grunnen jeg kan se til at sakene eventuelt har blitt mer ressurskrevende er at staten bruker mer ressurser ved å «styrke laget» for å få det resultatet de ønsker.
I henhold til Dagsrevyens tall vinner staten flere saker i dag enn de gjorde tidligere. Staten hevder at det ikke er et mål å vinne flere rettssaker, men at de er opptatt av et «riktig resultat.» Er det bare staten som eier sannheten og definerer hva som er et riktig resultat? Hvor langt er de villig til å gå for å få det resultatet de vil ha.
Hvis rettsoppnevnt støtter saksøkers sak, hvorfor innhenter staten flere private sakkyndige for å føre motbevis?
Hvis saksøker vinner saken i første instans, hvorfor anker staten selv om det ikke er noe prinsipielt ved saken?
Sakene er sjeldent så svart-hvitt som staten gir uttrykk for. Det er ofte betydelig grad av usikkerhet, ulike vurderinger fra sakkyndige, og hvor et medhold kan være like riktig som et avslag. Parallelt med at staten bruker betydelige ressurser på egne sakkyndige, tilbys sjeldnere rettsmekling, eller invitasjon til et forlik. Mange saker kunne vært løst på en billig og god måte ved å gå i dialog med pasienten.
Tilstramming
Staten vinner ikke flere saker fordi de er bedre og har den beste forståelse av juss og medisin, og fordi domstolene er enig med deres tolkning av regelverket. De vinner på grunn av (mis) bruk av ressurser som den skadelidte ikke har mulighet til å stille opp med. Staten har utømmelige ressurser og utnytter disse ukritisk for å oppnå et «riktig resultat.»
Det er god grunn til å sette søkelyset på hvordan ordningen faktisk fungerer i praksis, og på hvordan skadelidte opplever møtet med staten, både under den forvaltningsmessige behandlingen i Norsk pasientskadeerstatning og i Pasientskadenemnda, og når saken havner i rettssystemet.
Vi som jobber med disse sakene til daglig har sett en betydelig tilstramning fra statens side de senere år i sakene som føres for domstolene. Vi opplever krevende motstand, hvor statens prosessfullmektiger kommer med en rekke prosessuelle innsigelser, nekter oppnevning av sakkyndige, nekter saksøkers forslag til mandat, nekter at den skadelidte skal undersøkes eller samtales med osv.
Mennesker gjør feil. Leger gjør feil. Det er i samfunnets interesse å verne den enkelte helsearbeider når feil er begått, og det er i samfunnets interesse å gi kompensasjon til de som utsettes for feilbehandling. De fleste av oss ønsker ikke amerikanske tilstander der leger må stå personlig ansvarlig, og erstatningsutbetalingene ikke står i samsvar med det reelle tapet.
Konfronteres med legen
I økende grad ser vi at staten fører flere sakkyndige vitner for retten. De sakkyndige fremstår som statens hjelpende hånd og som trente i å svare på spørsmål på en måte som er tilpasset forarbeider og regelverk. De er ikke objektive.
Videre søker staten støtte hos pasientens behandler som vitne i retten. Pasienten opplever i dag å måtte gå i forsvar, med det ubehag og belastning det innebærer og møte ansvarlig lege ansikt til ansikt i retten.
Ønsket med ordningen var å unngå konfrontasjon mellom lege og pasient. Senere års utvikling har ført oss nærmere situasjonen slik den var før ordningen trådte i kraft, hvor pasientene måtte bevise uaktsomhet hos behandler for å nå frem med sitt krav.
Skadelidte på den andre siden føler seg mistrodd, svertet og mistenkeliggjort. Regelmessig anføres at skadelidte umulig kan huske så langt tilbake, og at man må vektlegge tidsnær dokumentasjon fremfor pasientens redegjørelse.
Følg debatten: og
Pasientene mister sin rett
Tidsnær dokumentasjon er journaler som ofte er mangelfullt ført. Rettstilstanden har blitt slik at pasienter må føre egne notater for å bli trodd.
Ved forslag til sakkyndig fra saksøkers side, ser vi at staten forsøker å diskvalifisere de sakkyndige, uten at dette er begrunnet i manglende kompetanse, men en påstått og ubegrunnet tilknytning til advokat eller skadelidt.
Vi frykter at statens harde linje fører til at flere skadelidte vil vegre seg for å gå rettens vei, og ikke får den erstatning de har krav på.
Staten må ikke glemme at det er snakk om syke mennesker, hvor mange er ressurssvake både fysisk, psykisk og økonomisk. Staten må tåle å se saken i et bredere lys, møte de skadelidte med menneskelighet og respekt.
De må tåle å tape.
