Kronikk

Spør meg hvordan det går

Jeg trenger din omsorg i mange år til.

Stine Leknes sammen med faren sin

Det har gått 16 måneder siden Stine Leknes mistet faren sin. Sorgen blir ikke alltid lettere. Innimellom føles den faktisk tyngre, skriver hun.

Foto: PRIVAT

For 16 måneder mistet jeg pappaen min. Han var forbildet mitt. Han var personen jeg gikk til for å spørre om råd for mange av livets utfordringer. Tre måneder før han døde, ble han diagnostisert med kreft.

Det korte tidsintervallet mellom pappas diagnose og bortgang forteller noe om at dette var en traumatisk opplevelse og tøff påkjenning for meg og familien min.

Jeg skriver ikke dette for å hente sympati og omtanke. For selv om det er «synd» på meg, gjelder det så mange andre. Det er mange som har det mye verre enn meg. Men det er heller ikke poenget.

Dette er en påminnelse om hvor viktig det er å vise litt mer medmenneskelighet og omtanke for de rundt deg. Særlig de som står deg nær.

Uansett hva som er din historie og hva du bærer med deg, kan vi alle bli bedre på å faktisk spørre noen om hvordan de har det. Det gjelder også meg.

Sorgen blir ikke alltid lettere. Innimellom føles den faktisk tyngre.

I etterkant av et dødsfall hører man at det første året er verst og det gjelder å komme seg gjennom det første årshjulet. Det vil bli litt lettere etter det første året.

Det virker som om dette er en akseptert sannhet som de fleste tenker at de skal si.

Men her er det en liten plott twist. Jeg føler at denne høsten er enda tyngre enn fjoråret, da pappa gikk bort. Sorgen blir ikke alltid lettere, innimellom føles den faktisk tyngre. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som opplever det slik. I fjor høst var min situasjon noe de fleste hadde lenger fremme i hukommelsen. Jeg fikk rett og slett mer omtanke og støtte fra de rundt meg.

Jeg ble overrasket over hvor mange som tenkte det holdt med varme tanker og en hjerte-emoji.

Likevel er jeg fortsatt overrasket over hvor mange som ikke turte å si noe som helst og tenkte at det holdt med varme tanker og en hjerte-emoji. Jeg kan telle på noen få fingre dem som spør meg nå hvordan jeg faktisk har det.

En venninne av meg mistet faren sin brått mens vi studerte. Det gjorde inntrykk på meg å se henne så medtatt i perioden etter. Men etter hvert som tiden gikk, tenkte jeg mindre og mindre på det. Naturlig nok.

Hun sa til meg: For første gang på syv år gleder jeg meg til jul.

Når hun smilte og lo og hang med i undervisningen, tenke jeg at det virket som det gikk bra og at hun taklet sorgen. Så lite forsto jeg da.

For noen uker siden snakket jeg med henne. Da sa hun til meg: For første gang på syv år, gleder jeg meg til jul.

Det hun sa, gjør meg motløs. Men samtidig er det en vekker for dere som leser dette til å være «føre var». Det er en mulighet til å forstå medmenneskene rundt deg som opplever traume og sorg i nær familie.

Selv om noen smiler på utsiden, eller det er fem år siden noen døde, kan sorgen fortsatt tynge voldsomt og gjøre så uendelig vondt. Til tross for at det ikke synes. Når noen da faktisk ser deg og spør «hvordan har du det?», kan det gjøre en stor forskjell.

Særlig for dem som står deg nær. For selv om alle sier at det «bare er å ringe og si ifra» når det er tøft, er det ikke så lett.

Jeg kan telle på noen få fingre dem som spør meg nå hvordan jeg faktisk har det.

Min oppfordring til deg er dette: Jeg vil at du skal spørre meg hvordan det går. Bli flinkere til å spørre folk hvordan de har det. Særlig nå når det nærmer seg jul. Dersom du synes det er ubehagelig, er det helt naturlig. Men dette bør du prøve å sette til side.

For er det én ting mennesker som går gjennom sorg ikke trenger, så er det medmennesker som trekker seg unna eller dropper å spørre om hvordan det går. Fordi de selv synes situasjonen er vanskelig.

For jeg tror at de fleste mennesker ønsker å bli spurt om hvordan de har det. Jeg gjør i hvert fall det.

Jeg trenger din omsorg i mange år til.