Facebookfeeden min er så full av uinteressant propaganda og ræl at jeg kjenner litt på kvalmen hver gang jeg trykker på den asymmetriske hvite f'en med blå bakgrunn. Men avhengigheten min er selvsagt så innarbeidet at jeg kan ikke la være. Mens man i Facebooks spede begynnelse fikk hvilepuls og en god følelse av å rulle rolig nedover, representerer hele nettstedet i dag kjøpepress, clickbait, makspuls og det gale vanvidd.
Det er Candy Crush-invitasjoner og avstemninger om jeg liker Jonas eller Sylvi best. Jeg har også mulighet til å vinne en fantastisk støvsuger som kjører rundt i stua på egen hånd bare jeg deler innlegget og skriver fire smilefjes i kommentarfeltet.
Jeg er ganske konservativ når det kommer til bruk av smilefjes. Jeg skal vurdere selvgående støvsuger når den klatrer i trapp og har ikke spesielt sansen for verken Jonas eller Sylvi. Og er det virkelig noen som fortsatt spiller Candy Crush i 2018?
At tante Else liker Rimi og at Torvald vil vinne en fleecegenser i størrelse L er informasjon jeg ikke vil forholde meg til. Dessuten trodde jeg Rimi var nedlagt. I disse juletider er det reklame fra alt fra «Baderomsbutikken på Vinstra» til «Sotra Betong og Video» bare fordi en tilfeldig person på vennelista mi har postet en jule-emoji eller skrevet «Jesusbarnet i krybben» i kommentarfeltet for å vinne en julestrømpe fylt med marsipan og en julegenser.
Frivillig utsetter jeg meg for en ensidig massiv markedsføring som er tilpasset mine preferanser. Resultatet er at jeg blir overbevist om at jeg både trenger ny bil og ferie til Island. Mens jeg bruker opp pengene mine på det Facebook anbefaler, danser Mark Zuckerberg hele veien til banken og betaler knapt nok skatt av pengene han tjener.
Siden det er opprettet facebookgrupper for alle tenkelige og utenkelige grupperinger jeg er en del av, er det pushvarsler og små røde tall nesten hele tiden. Jeg er medlem av idrettslag, supportergrupper, matbutikker og foreldregrupper for både fotball, friidrett, ski og korps. Og jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har unger i korps.
Det er påminnelse om dugnader og treninger og spørsmål om samkjøring, leggbeskyttere og oppmøtetidspunkt til alle døgnets tider. Folk har så lav terskel for å stille spørsmål som 50 andre foreldre må lese bare fordi man selv ikke gidder å rulle eller følge med.
Det er pushvarsler når det sendes live fra en konsert som er så marginal at ikke engang P3s Håkon Moslet har hørt om dem. Det deles videoer av katter som blir skremt av salamandere og videoer fra «Thailand's got talent». For et par uker var det så mye søppel i feeden min at jeg rakk ikke å rulle meg ned til informasjonen om at min egen bror hadde bursdag. Jeg sovnet og drømte om en katt som hadde lært å gi labb.
Hver dag på Facebook er en prøvelse i fordomsfrihet mot mennesker som deler videoer av katter som blir skremt eller spiller piano.
Avanserte algoritmer skal visstnok tilpasse innholdet i feeden til hva du er opptatt av og vier oppmerksomhet til. Min algoritme virker ikke. Jeg har aldri vært opptatt av plakater med rosemalte visdomsord. Heller har jeg aldri blunket to ganger ved en statusoppdatering som sier at jeg skal klippe ut en tekst, skrive et hjerte i kommentarfeltet og se hvor mange som virkelig er mine ekte venner. Likevel er det slike ting som sendes meg. Opp og ned i mente.
Det sies at vi stadig bruker mer tid på Facebook. Det er jo ikke spesielt rart når du må rulle et par kilometer før du finner ut bestekompisen din har fått seg ny dame og er på bryllupsreise på den transsibirske jernbanen. I rettferdighetens navn skal det sies at i løpet av disse kilometerne har jeg fått se to barnevogner som nesten ble overkjørt av et tog og en reklame hver for henholdsvis flytoget og NSB.
Hvor har det blitt av autentiske og trivelige Facebook hvor man fikk informasjon om hva venner holdt på med. Barn, bryllup, ferier, skilsmisser, nyoppdagede kjønnssykdommer og lokale avisoppslag?
Jeg spår Facebook sin død i løpet av to år.
Ok, tre da.
Teksten er opprinnelig publisert på kronikkforfatterens blogg.
