Helene Asphaug skrev nylig en kronikk som kritiserer «girlsplaining»-trenden, og mener den setter feminismen et steg tilbake.
Jeg mener hun har misforstått.
Girlsplaining har blitt en trend på sosiale medier, og er smartere enn det kan se ut som. Det er slang for «girl explaining», og betyr å forklare noe på en enklere måte, ved å sammenlikne med eksempler. Det er gjort av jenter og med et språk ofte brukt av jenter.
Et eksempel kan være å sammenlikne inflasjon med at altfor mange jenter er forelsket i samme gutt. Det er ikke ment nedlatende, eller sier at jenter er dumme, slik Asphaug tolker det.
Det handler om å forklare ting på leken og ungdommelig måte, gjerne med ironi og humor.
La oss se det slik: En gutt på yrkesfag, som skal bli snekker, vil ha lettere for å forstå matte hvis matteoppgavene forklares med begreper fra snekkerfaget. Det betyr jo ikke at han er dummere enn andre elever. Han trenger bare å få det forklart annerledes.
Jeg syns det er mye bedre at en jente som ikke kan så mye om finans eller en historisk hendelse, får det forklart på en enkel måte og med sammenlikninger hun kjenner, enn at hun ikke tør å spørre, fordi hun er redd for å bli oppfattet som dum.
Girlsplaining har vært herlig befriende for meg. Det åpner opp for at det er lov å stille dumme spørsmål. Uvitenhet framstilles ikke som noe negativt, bare noe nøytralt, som ikke reduserer vår verdi.
Vi jenter får ofte høre, direkte eller indirekte, at vi er dumme; at matte og realfag er for gutter, og at å like sminke og klær er noe nedverdigende som utelukker intelligens.
Om vi kun regner jenter som smarte og verdige fordi de uttrykker seg på en måte vi syns er akseptabel, er vi ikke noe bedre enn mennene som gjør narr av oss.
Det må være lov til å bare eksistere som en «jente-jente», uten at det skal problematiseres eller ses på som undertrykkende.
Når vi sier at vi er «tenåringer i 20-årene» eller «bare en jente», kan det være et uttrykk for at vi føler at vi ikke strekker til. Ikke bare må vi prestere på jobb, studier og hjemmebane, vi må også være perfekte feminister, som aldri går tom for motstandskraft.
Det er slitsomt å kjenne byrden av mange generasjoners undertrykkelse på skuldrene dine.
Selvsagt er vi ansvarlige nok til å ta store livsvalg (er det noe norske jenter får høre nok av, er det at vi må være ambisiøse). Men å flytte for seg selv, håndtere økonomi, studere eller jobbe, og møte voksenlivet er dritskummelt.
Å være ung voksen er forvirrende og ensomt, så å minne seg selv på at jeg tross alt er en ung jente som må ta hånd om alt dette alene, er beroligende. Vi bør lytte til alle som klager over hvor slitsomt det er å være voksen. Kanskje det betyr vi har større behov for støtte?
Jeg er ikke uenig med alt Asphaug skriver. Girlsplaining er ikke uproblematisk. Ordene vi sier har betydning. Vi burde være flinkere til å ikke skjære alle jenter over en kam, spesielt når det handler om intelligens.
Det kan tolkes som at alle jenter tenker slik, som igjen kan bekrefte et negativt kvinnesyn.
Dessuten bør man være forsiktig med å hverdagsliggjøre hendelser som folkemordet i Palestina, ved å sammenlikne det med en vennekrangel på fest.
Men når det er gjort riktig, er girlsplaining forenkling, ikke fordumming. Poenget med å kjempe for frigjøring, er at neste generasjon skal slippe å kjempe.
La tenåringsjentene være i fred. La dem bruke girlsplaining om de ønsker det. Et tegn på likestilling burde være at kvinner skal slippe å måtte forsvare intelligensen og verdigheten sin.
Jenter må få lov til å være «dumme» uten at det ses på som et tilbakeskritt for menneskeheten.
FØLG DEBATTEN:
