Det skjedde i de dager da sykdommen herjet i landet og alle satt hjemme i sofaen, hver med sin skjerm.
Det var da det oppstod en krig mellom to uforsonlige fronter.
På den ene siden stod den såkalte Sløseriombudsmannen, en opprørt og for mange opprørende Facebook-personlighet som senere ble avslørt som finansmannen Are Søberg.
Søberg var motstander av at kulturlivet skulle finansieres av staten, og raljerte over alternative norske scenekunstnere som hadde fått offentlig støtte.
I kommentarfeltet til Søberg ble kunstnerne møtt med hånlatter og påstander om at de trengte psykiatrisk hjelp.
Scenekunstnerne, på sin side, reagerte med fortellinger som hets og trusler de mente kom fra Søbergs skare, og krav om at ingen skulle gi ham taletid.
De mobiliserte en illsint protest da dødsfienden ble invitert til å komme med innspill til den nye Ytringsfrihetskommisjonen.
Bråk tiltrekker seg bråkmakere. Inn på arenaen braste konseptkunstneren Morten Traavik, som har en særegen evne til å sette andre mennesker i uvante situasjoner og bringer noe overraskende frem i dem.
Det gjaldt ikke minst scenekunstprosjektet «Sløserikommisjonen», som hadde premiere på Ole Bull Scene i Bergen i mai 2021.
Forestillingen tok utgangspunkt i feiden mellom Søberg og scenekunstnerne, trakk Sløseriombudsmannen selv ut på scenegulvet, og førte til nesten like mye debatt som den opprinnelige konflikten.
Nå er forestillingen og viraken rundt den blitt tema for en ny dokumentar, «Prosjekt Sløseri», som er regissert av Kaspar Synnevåg og som vises på NRK.
Når konflikten rundt Sløseriombudsmannen tiltrakk seg et popcorngumlende publikum fra langt utenfor kunstfeltet, har det med å gjøre at den berørte noe av det vi krangler mest om i 2022: Ytringsfrihet, kunstnerisk frihet, hets og scenenekt, og offentlig pengebruk.
Det var en perfekt strid mellom ytterpunkter.
Are Søberg og hans meningsfeller mente at god kunst var det samme som salgbar kunst. Med andre ord: Kunstnere som trenger statlig støtte for å overleve, har egentlig allerede tapt kampen for tilværelsen.
Noen av de ivrigste deltagerne i Søbergs kommentarfelt deltok både i Traaviks forestilling og i den nye dokumentaren. I det de sier, virker det ikke som om det er rom for at kunst de ikke forstår, kan forstås og verdsettes av andre.
De åpner ikke for at kunstformene bør ha eksperimentelle rom, der kunsten presses inn i nye former.
Disse forestillingene krever ofte en kontekst for å gi mening. Korte klipp av det som skjer på scenen kan virke meningsløse når de tas ut av sin sammenheng, og vises for et annet publikum enn kjernepublikummet.
På den andre siden av skyttergravene stod en del av scenekunstmiljøet som er alternativ og kompromissløs, som vil jobbe utenfor de store scenene. Disse gruppene er ofte kjennetegnet av stolt utenforskap og en sterk skepsis til institusjonene.
Det var nærmest den perfekte provokasjon da Morten Traavik tilbød en dusør på hundre tusen kroner for enhver dokumentasjon av trusler kunstnerne hadde mottatt, som kunne spores tilbake til Sløseriombudsmannen.
Traavik har siden høynet dusøren til 250 000 kroner, uten at det har hatt nevneverdige konsekvenser.
Denne typen scenekunst, som lever i kretsløpene på det frie feltet, blir sjelden omtalt i de store mediene. De som lager den, er uvant med å bli sett utenfra.
De må vanligvis ikke forholde seg til den typen frekkheter, pirk, kritiske innvendinger og kjappe karakteristikker som de store teatrene må, for ikke å snakke om de som lager film og popmusikk.
Denne mangelen på erfaring med å bli betraktet fra utsiden kan kanskje være med på å forklare den voldsomme reaksjonen.
Det hele ble et nullsumspill: De som ga Søberg en arena, ble betraktet som om de tok parti, og gjorde seg til fiender av de utsatte scenekunstnerne. For store deler av miljøet var Søberg som en spedalsk, som smittet enhver som kom i kontakt med ham.
Det er kanskje undervurdert hvor mye det hadde å si at alt dette skjedde mens koronaen herjet, og mange av scenekunstnerne satt parkert hjemme i leilighetene sine og fryktet for fremtiden.
Uthengingen de opplevde hadde kanskje desto større effekt fordi de lurte på hvilken verden som ventet på dem på den andre siden.
Men forsøkene på å tvinge frem en samlet isfront mot Are Søberg var nok strategisk uklok.
Det gjorde at mange kunstnere og kommentatorer som ellers ville være uenig i Søbergs kultursyn nærmest så seg tvunget til å slutte opp om ham, og hans rett til å uttale seg og til å bli lyttet til av den som måtte ønske det. Finansmannen ble plutselig en slags martyr.
Forestillingen om dette basketaket ble møtt med blandede anmeldelser, men hadde likevel stor effekt, og oppnådde antagelig mye av det Traavik håpet på.
Are Søberg selv, som stod på scenen under forestillingen, ble plutselig en del av det han selv hadde raljert mot. Han måtte kjenne på voldsomheten og nervene knyttet til det å presentere noe for et publikum.
De hånligste av deltagerne i kommentarfeltet, som var invitert for å gjenskape opptredenene de hadde gjort narr av, snakket plutselig om respekt for kunstnerne de hadde hengt ut – før de gjorde seg selv til hovedpersoner i videoer som lignet påfallende på dem de hadde ledd av.
Og scenekunstnerne ble bedt om å tilfredsstille omverdens krav og kriterier, ikke sine egne.
Det hører med til historien at verken Kulturrådet eller scenekunstnerne ønsket å delta i «Prosjekt Sløseri», noe som gjør at Traaviks perspektiv blir det dominerende.
Men også før dokumentaren er blitt vist, fremstår han som kanskje den eneste som har fått det han har villet ut av diskusjonen.
Det som skjer i og rundt «Sløserikommisjonen» skjer på hans premisser. Men det blottstilte også interessante sider ved en rekke aktører på og utenfor det norske kulturfeltet og må, som sådan, kunne sies å være en god investering fra statens side.
Kanskje selv Sløseriombudsmannen ville si seg enig i det.
Se dokumentaren:
Hør også NRK P2-programmet Arena om «Prosjekt sløseri»
