Kriminaliteten i arbeidslivet er blitt mer profesjonell. Den koster fellesskapet enorme summer og gir løsarbeidere elendige kår. Likevel er det forsvinnende få som blir tatt, og de slipper unna med bøter som er for lommerusk å regne.
At kontrolletatene, politiet og domstolene mangler verktøy i kampen mot arbeidsmarkedskriminalitet, er et tydelig politisk valg. Det er bekymringsfullt, og bør vektlegges i Stortingets behandling av politimeldingen nå i februar.
I vel sju år har regjeringen vist til opprettelsen av a-krimsentrene når dens medlemmer er blitt utfordret på den voksende arbeidsmarkedskriminaliteten. Like lenge har disse sentrene manglet verktøy å hjelpe seg med.
Kontroll- og tilsynsetatene kan ikke dele opplysninger om de kriminelle. Antall tilsyn går ned, politiet henlegger majoriteten av anmeldelsene de mottar og reaksjonene uteblir. Nå har vi også opplysninger om at politiet heller ikke er operativt med i a-krimsentrenes felles tilsyn.
Når Riksadvokaten i sine prioriteringsbrev ber politidistriktene opprioritere arbeidsmarkedskriminaliteten, følges det ikke opp.
Kun fem dommer mot utnyttelse av arbeidstakere er avsagt, og det mot en kriminalitetsform som både Kripos og Økokrim betegner som samfunnsundergravende.
Samtidig er størrelsen på bøtene og gebyrene for lommerusk å regne. Lovbrytende virksomheter kan nærmest budsjettere med bøteutlegg i stedet for å følge loven.
Tilrettelegging for kriminalitet skjer på to måter; gjennom aktiv eller passiv tilrettelegging. Når eksempelvis advokater og regnskapsførere bistår kriminelle i å begå lovbrudd er det gjerne aktiv tilrettelegging.
Passiv tilrettelegging skjer blant anna ved et massivt prispress fra oppdragsgivere, selv om de vet – eller burde ha visst – at dette prispresset høyst sannsynlig fører til lovbrudd.
Slik tilrettelegging, eller medvirkning, straffeforfølges helt unntaksvis. Dette til tross for at medvirkning er straffbart både i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven.
Økokrim og Kripos sier begge at arbeidsmarkedskriminaliteten har flyttet innomhus og blitt mer profesjonell. Da er det urovekkende at rettspraksis for medvirkning uteblir.
Arbeid er for de fleste av oss eneste inntektskilde, og dermed eneste grunnlaget for livsopphold. Trygghet for inntekt og forutsigbarhet er derfor særdeles viktig.
Sterke krefter i næringslivet, både ute og her hjemme, har lenge ivret for å unndra seg arbeidsgiveransvar.
Både useriøse og noen «seriøse» arbeidsgivere ivrer etter at en større andel av arbeidsstokken blir løsarbeidere – uten trygghet, forutsigbarhet og rettigheter.
Arbeidsmiljøloven har som formål å verne arbeidstakere, og loven inneholder rettigheter og plikter både for arbeidstakere og arbeidsgivere. Loven ble til for at arbeidstakeren skulle slippe å stå med lua i handa – alene opp mot overmakta/arbeidsgiveren.
Den maktbalansen som arbeidsmiljøloven var ment å skape, er under et vedvarende angrep.
Enkelte deler av næringslivet og høyresiden vil tilbake til fortida. Bort fra kollektive rettigheter til «sivilrettslige prosesser».
Som om den enkelte arbeidstaker har makt og ressurser til å ta grov utnyttelse, lønnstyveri og sosial dumping til domstolene.
Samtidig som kriminelle og useriøse arbeidsgivere øker fortjenesten, flyttes utgiftene over på de av oss som har minst i utgangspunktet. Sammen med mindre til eget livsopphold, følger det med tap av rettigheter.
I stedet for en bred og ressurskraftig bekjempelse, er det i dag fagbevegelsen, noen få arbeidsgivere og frivillige organisasjoner som står i første linje mot en økende kriminalitet.
Etter hvert er det blitt mange næringer hvor et betydelig antall tjener grovt på en forretningspraksis på utsiden av både lovverk og samfunnsansvar.
Nå må regjeringen ta grep og gjøre noe med dette.
