I mai i år gikk Høyre inn for at skolene ikke lenger skal kunne forby barna å sykle til skolen
Det er symptomatisk for forbudsiveren i norske skoler at et politisk parti må gå inn for å fjerne et forbud som man i dag ikke finner i lovgivningen, og som det er høyst usikkert om skolene har anledning til å fastsette.
«Ikke storme inn i stuen ...»
Det finnes eksempler på skoler som forbyr sagging, utringede topper og kyssing i friminuttene. Frem til Utdanningsdirektoratet grep inn, forbød flere skoler elevene i det hele tatt å ha med seg en avslått mobiltelefon på skolen. Fortsatt er det imidlertid en rekke begrensninger på elevenes adgang til å bruke mobiltelefonen selv i sin egen fritid på norske skoler, og til tross for at blant andre Barneombudet og Oslo kommune har konkludert med at det er ulovlig, reagerer mange skoler med å beslaglegge telefoner som brukes i strid med ordensreglementet.
Til alt overmål har nå kunnskapsministeren bedt skolene utvide praksisen med beslag av telefoner og PC-er, eller til og med inndra telefonene før timen, uten at elevene har brutt ordensreglene.
Man må kunne forvente at ikke kunnskapsministeren oppfordrer til ulovlig tilegnelse av andres eiendeler.
På mine egne barns ungdomsskole fastslår ordensreglene at elevene ikke skal bruke, eller ha fremme, mobil, kamera eller musikkutstyr.
Andre forbud kan være mot å ha på seg hodeplagg i klasserommet, mot brus, sjokolade og annen søt mat eller drikke (men kan tillate halspastiller om man har med melding hjemmefra), fotballkort(!), eller mot å forlate skolens område i skoletiden.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Grunnlovsfestet rett til personlige integritet
Et grunnleggende rettslig utgangspunkt, som åpenbart også gjelder for barn, er at «myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Dette er fastslått i Grunnloven § 113. Skal skolene forby elevene å foreta seg noe, må de altså ha lovhjemmel for dette.
Den bestemmelsen som i dag brukes som grunnlag for skolens forbud er opplæringsloven § 2-9, som fastslår at skolene skal ha et ordensreglement som «skal innehalde reglar om åtferd». Tilsynelatende er det ganske fritt for skolene til å regulere elevenes adferd.
Slike bestemmelser må imidlertid tolkes. For det første er det snakk om et «ordensreglement». Det er naturlig å forstå dette slik at det dreier seg om å ivareta skolens behov for ro og orden.
Som det uttrykkes i lovens forarbeider er det en «plikt til å følge de anvisninger som skolen finner nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av opplæringen og andre aktiviteter på skolen». Det er også på det rene at siden elevene har plikt til å oppholde seg på skolen, må kravet til lovhjemmel være relativt strengt: Elevene har ingen mulighet til å velge å holde seg borte fra skolen for å kunne leve som de ønsker.
Det er på denne bakgrunn lett å slutte seg til Utdanningsdirektoratets uttalelse om at «eit ordensreglement skal regulere forhold som forstyrrar undervisninga eller skaper tryggleiksmessige eller andre problem ved skolen». Og så må altså tiltakene stå i et visst forhold til den gevinst som oppnås, og skolen må i henhold til Grunnloven § 104 respektere elevenes personlige integritet.
Ulovlige forbud
Noen forbud fremstår i denne sammenhengen som åpenbart ulovlige. Forbud mot kyssing, sagging, og utringede topper er ikke egnet til å hindre forstyrrelser av undervisningen, og har heller ingen sikkerhetsmessig side. Det finnes heller ingen saklig grunn til å nekte hodeplagg innendørs på norske skoler. Det gjelder åpenbart for religiøst begrunnede hodeplagg (hijab), men også for hodeplagg som ikke har andre formål enn å gi uttrykk for elevens identitet, for eksempel caps eller luer.
Skolene begrunner forbud mot bruk av mobiltelefoner med at de kan benyttes til mobbing. Satt på spissen kan den tilnærmingen begrunne et forbud mot å snakke sammen eller bruke penn og papir. Sammenligningen er ikke helt søkt:
En stor del av norsk ungdoms daglige kommunikasjon foregår i dag via mobiltelefonen. De plattformene ungdommene benytter vil dessuten som regel være tilgjengelig ved bruk av PC-er og nettbrett, som i økende grad benyttes i undervisningen. Det er et ganske stort paradoks at skolene, fremfor å bevisstgjøre og trene elever i å håndtere en digital virkelighet, forbyr den digitale plattformen de fleste av oss benytter hyppigst. Det er et forbud som bare i liten grad er egnet til å hindre mobbing, og det er et betydelig inngrep i norske ungdommers hverdag, der mobiltelefonen er en helt essensiell del av kommunikasjon med venner og kjente.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Det er dermed liten tvil om at også de utbredte forbudene mot bruk av mobiltelefon på skolene, utenfor undervisningssituasjonen, er ulovlige.
Det er også vanskelig å se at skolene skal kunne forby sjokolade, brus og annen søt mat. Det er nok velment fra skolenes side, men er ikke innenfor ordensreglementets ramme for å sikre undervisningsro eller sikkerheten på skolen. Forbud mot å bevege seg utenfor skolens område i frimutter kan bare innføres der det er et reelt behov for det, ut fra hensynet til elevenes sikkerhet. Det er ikke anledning til å kreve at tiendeklassinger skal oppholde seg på skolens område når det ikke foregår undervisning.
Det er plikt til å møte til undervisningen i Norge, ikke plikt til å oppholde seg på skolens område.
«Sivil ulydighet» mot sykkelforbud
Sykling til skolen er noe mer komplisert. Leser man kun lovens tekst, vil en jurists umiddelbare reaksjon være at det ikke er grunnlag for å forby sykling til og fra skolen. Det er opp til foreldrene å avgjøre når deres barn er modne for å benytte sykkelen som transportmiddel. Skolene kan i utgangspunktet regulere hva som skal skje på skolen i skoletiden, og det er foreldrene som avgjør hvordan deres barn kommer seg til og fra skolen.
LES OGSÅ: «Muligheter for alle unge» av Torbjørn Røe Isaksen
Opplæringslovens forarbeider sier imidlertid at «typiske regler vil gjelde bruk av sykkel til og fra skolen, sykkelparkering, elevenes atferd i timene og i friminuttene, forbud mot å ta med seg farlige gjenstander på skolen, forbud mot mobbing mv.» Her nevnes altså uttrykkelig en adgang til å regulere bruk av sykkel til og fra skolen. Det uttales også i forskriften til opplæringsloven § 12-1 at det «i ordensreglementet for skolen kan … takast inn føresegner som nærmare regulerer førebyggjande tiltak, t.d. i høve til å bruke sykkel eller rulleskøyter».
Til tross for disse uttalelsene er imidlertid hjemmelsgrunnlaget for å gripe inn i foreldrenes adgang til å velge passende transportmiddel for sine barn til og fra skolen tynt – selve lovbestemmelsen gir nemlig ikke uttrykk for en slik adgang, og forskriften kan ikke gå lenger enn det selve loven gir hjemmel til. Forskriften gir heller ikke klart uttrykk for at regulering av sykkelbruk kan gjelde også på vei til og fra skolen.
Sykling til skolen gir dessuten ikke ubetydelige helsegevinster, slik at det ikke er gitt at et slikt forbud er fornuftig.
På bakgrunn av krav til saklighet og proporsjonalitet, og at begrunnelsen er barnas sikkerhet, kan det under enhver omstendighet ikke være grunnlag for å forby barna å sykle til skolen i følge med foreldrene, slik vi også har sett eksempler på. For øvrig er det kanskje grunn til å minne foreldre som ønsker å la yngre barn sykle til skolen, at det i realiteten ikke finnes effektive sanksjoner fra skolen side mot et slikt ordensregelbrudd. En liten dose «sivil ulydighet» er med andre ord en nærliggende mulighet.
Ulovlige og unødvendige forbud er en dårlig måte å lære norske skoleelever respekt for regler og vårt rettssamfunn. Slike forbud vil i stedet lett kunne bryte ned respekten for andre regler som er saklige og velbegrunnede.
