Omtrent halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse. Med 50 prosent sjanse for totalhavari, velger vi allikevel å gi hverandre det store løftet. Det er ingenting galt med å tro på kjærligheten. Men vet vi egentlig hva vi sier ja til?
Å være gift gir sosial status, trygghet og juridiske fordeler. Vi mennesker er også glade i feiringer, tradisjoner og ritualer. Og hva er vel bedre enn et vakkert bryllup, med alle talene, venner, familie og en fantastisk fest? Den ultimate bekreftelsen, å endelig ha landet, funnet sin rette? Få ting høster flere likes og gratulasjoner enn et bryllupsbilde på Facebook. Vi vil vise verden vårt glansbilde. Ingenting galt med det.
Mange føler også sosialt press. De som allerede har stiftet familie og vært sammen i årevis, kan føle på omgivelsene som lurer på hvor det blir av gifteringene. Man har hørt om flere tilfeller hvor folk har vært sammen i tiår før de gifter seg, der forholdet totalkollapser seks måneder etter. Å gifte seg for å reparere et allerede skakkjørt samliv kan vise seg å være en like dårlig idé som å fri til noen etter tre måneders svermeri.
Så sent som på første halvdel av 60-tallet var det i snitt bare 3 av 1000 ekteskap som ble oppløst. Hvor ofte hørte vi ikke fra vår foreldregenerasjon om at de holdt sammen for barnas skyld, egentlig dypt ulykkelige og alt annet enn begeistret for hverandre. I dag ligger de nordiske landene på topp i skilsmissestatistikken. Vi skal heller ikke kimse av at teknologi har endret mye.
Før i tiden hadde man ikke det helt store utvalget. Kanskje giftet man seg med jenta på nabogården. Der de sosiale utfoldelsene begrenset seg selv både geografisk og økonomisk, kan man i dag treffe tusenvis av mennesker online. Det kan sette et forhold på prøve så vel som øke sjansene for å komme seg videre og etablere seg på nytt med en ny partner.
Det moralske aspektet over å ta ut skilsmisse er en saga blott. Vi har ikke lenger et presteskap som dømmer oss for å være syndefulle skjøger og horebukker som ikke klarer å leve sammen som rette ektefolk. Skilsmisser er nærmest dagligdags. Å gå fra hverandre i dag er stort sett bare veldig vondt og upraktisk. Det er nesten utrolig at skilsmisser er så vanlig, når konsekvensene for de involverte er så høye.
I Sanna Sarromaas «Skilsmisseboken» skriver hun at den lykkelige skilsmissen ikke eksisterer. At det å bli «enige om å skilles» sjelden stemmer. Uansett hvor stusslig et forhold er er det alltid en som elsker mindre enn den andre.
Urovekkende mange ekteskap ryker når man befinner seg i den såkalte 5-6-årskneika. Når man har kavet seg gjennom småbarnsfasen. Årene hvor alt bør og skal handle om barna som endelig har nådd skolealder. Gradvis har man har tid til annet enn bleieskift, brystpumping, tørking, trøsting, rydding, øyekatarr, mating, kjøring, henting, handling, feber, klesvask, matlaging, legging, amming, stikkpiller, rugging, NRK Super, søvnløse netter og generell unntakstilstand.
Etter dette våkner mange og får en trang til å bryte ut, for å kjenne på at de lever igjen. Tid til seg selv og sine behov. Men hvorfor klarer man ikke å se potensialet sammen med partneren lenger? Hvorfor evner man ikke å revitalisere det man en gang hadde sammen? Det kan nesten virke som om mange går inn i en runde to med selvrealisering etter at man har satt barn til verden. Da mener jeg vi bør tekke pusten enda dypere for å komme oss over kneika.
Selvfølgelig er skilsmisse nærmest uunngåelig hvis man lever i et usunt forhold hvor følelsene og gjensidig respekt er borte. Så har du de som har prøvd og prøvd i vinter og vår, uten å komme noe sted. Som til slutt gir opp. Men det finnes også de som plutselig får beskjeden ut av ingenting, totalt uforberedt på en enorm omveltning både i livskvalitet og ofte levestandard. Ikke minst tap av tid med barna, som er vondt for alle parter.
Så kommer det store spørsmålet: Burde man ta inn signalene fra partneren tidligere? Kanskje bør man spørre «hvordan har du det sammen med meg, egentlig» én gang for mye? Det er lett å tro at alt er fint så lenge vi ikke hører noe annet. Så er det kanskje egentlig ikke det.
Personlig liker jeg å tro at det er håp. Å pleie et forhold over lang tid krever stor innsats fra begge parter. Teambuilding, rett og slett. Da burde vi forsøke enda litt hardere. Svelge noen kameler, legge stoltheten på hylla og gjøre det vi kan for å beholde hverandre. Snakke om de vanskelige tingene fremfor å unngå tunge samtaler.
Kanskje bør man tåle en feide fremfor å gå forbi hverandre. Det er ikke så dumt å gå i parterapi før ting går helt utforbakke. Man har jo lovet seg til hverandre, så da skader det vel ikke å være litt i forkant av utfordringene? For de kommer. Passer man på å gjøre små ting i hverdagen, liker jeg å tro at det kan gå bra.
Sett av tid til hverandre. Vær engasjert og si noe pent til partneren din hver dag. Legg dere samtidig når det er mulig. Kjøp blomster helt uten grunn. Snakk sammen. Sett ord på hva dere savner i forholdet. Se hverandre.
Lykke til.
